Fantasiens vesener
Ifølge Olaus Magnus hadde uhyrene en personlighet og en vilje, og de hadde gode eller dårlige intensjoner. Noen var snille, sånn som delfinene som kunne redde mennesker, mens andre uhyrer bare var ute etter faenskap. De sørgmodige havmennene med sin klagende sang var for eksempel livsfarlig å få ombord på et skip! Den delen av skipet de var på ble tynget ned og til slutt kunne hele skipet synke.
– Hvis man var så uheldig å fange en havmann mens man fisket gjorde man lurest i å kappe snøret så snart som råd, ellers ville det gå dem ille(!), leser jeg for guttene som spent følger med.
Gode og onde sjøuhyrer
Ifølge Olaus Magnus hadde alle dyr på land sin motsats i havet. Vi leser sjøneshorn, sjøharer og om hvaler med firkantede, taggete, spisse hoder som ligner på et opprykket tre. Kroppen deres var dekket med gåslignende fjær og hodet var kullsvart og rundt seks meter langt. Øynene var kunne bli fem meter store med pupiller som lyste illrødt. Når det var mørkt kunne fiskerne se de flammende, røde øynene stirre på dem fra dybt nede i havet. Da var det fare på ferde!
Lyder (8) tar boken på fanget sitt.
– Se der da(!), sier han og peker på Physeter.
– Ja, det er en type spruter. Den kunne bli 100 meter lang og var særlig ondskapsfull, sier jeg og fortsetter. – Den sprutet ut vann gjennom to horn og kunne senke de største skip. Ingen var trygg for spruteren!
I følge Olaus Magnus hadde spruteren en stor, bred sirkelrund munn som den sugde inn mat med og den kunne kaste sin enorme kropp over et fartøy og senke det. Men det fantes heldigvis et forsvar mot spruteren og det var en stridstrumpet! Lyden av stridstrumpeten tålte ikke spruteren og den ville da flykte da den hørte den skarpe lyden.
– Wow(!), sier guttene.
Virkelighetens vesener
– Og hva om dere møtte denne karen her da, spør jeg og peker på et sjøuhyre med grisetryne, drageføtter og fiskekropp! På siden av fisken er det tre store øyne.
– Det hadde vært veldig kult om den finnes(!), ler Sune. – Det hadde vært spennende å se etter den når vi er ute på sjøen.
– Ja, det er sikkert, men vet du at det faktisk finnes svært mange skapninger som faktisk er vel så spektakulære som disse monstrene i denne boken? spør jeg og finner frem BBCs magasin Havet.
– Mye av det livet som finnes i havet i dag er jo like fantastisk, er det ikke? Se der for eksempel, det er bilde av en slengkjeft. Det er en av de mest mystiske rovdyrene i havet, omspunnet av dype hemmeligheter. Underkjeven på slengkjeften er en åpen krans av bein uten noe kjøtt imellom. Fisken smeller igjen kjeften som en musefelle! leser jeg fra magasinet.
– Eller hva med denne breiflabben som gir sin partner et dødskyss som varer hele livet ut? Når han møter en jente biter han seg fast og snylter på henne hele livet. Han henger fast hele tiden og det er hun som må fange mat, for han spiser gjennom hennes blod.
– Uæhh, ekkelt! roper guttene.
Jeg synes mange av virkelighetens vesener har langt mer fantastiske egenskaper enn hva Olaus Magnus skrev om de gamle sjøuhyrene. Tenk bare på dagens blekkspruter og deres fantastiske evner til å forandre form og farge, med tre hjerter, ni hjerner og som kan spise seg selv!
– Det er kult at de finnes, sier Sune.
Vårt moderne forhold til havet
Guttene legger vekk boken og løper ned i kjellerstuen for å leke krig med NERF lekegevær, mens jeg blir sittende i sofaen og tenke på hvilke forhold vi i dag har til havet. Gjennom de siste 11 000 årene har vi jo vært avhengige av havet og fått mat, redskaper, glede, varme og kommunikasjon derfra. Forholdet vårt til havet har forandret seg opp gjennom historien, men det har alltid vært sentralt for oss nordmenn. Hvordan er vårt forhold til havet i 2021? undrer jeg meg og ringer til idéhistoriker Morten A. Strøksnes, som har blant annet har skrevet Havboka, som jeg liker så godt.
– Det er ikke så lenge siden vi sluttet å tro på havmonstrene, det var vanlig til langt ut på 1800-tallet. I dag har vi et mer instrumentelt forhold til havet enn folk hadde før. Havet er blitt en pengekran, oljerikdommen er mer abstrakt og fjern. Slikt sett har vi mistet mye av nærheten generasjonene før oss hadde, da folk flest faktisk var eller hadde vært på havet, enten de var sjømenn, eller drev med fiske, sier Strøksnes på telefon.
– Er mystikken forsvunnet? spør jeg.
– Den har vel i hvert fall endret seg, og er blitt fjernere, mindre konkret. Samtidig er det fortsatt mange ukjente ting i havet, liv og fenomener som er «mystiske» også for vitenskapen. Havet er ennå en nesten utømmelig kilde for vår forestillingsevne, det under vann er litt som jordas underbevissthet. Rent konkret stammer livet på jorda fra havet, vi har vårt opphav der. Havet er den store klimaregulatoren på jorda, den styrer jordas kjemi. Sånn sett, om vitenskapen har rett, og det har den, er havet mye viktigere for livet på jorda, enn selve landjorda, med regnskoger og så videre.
– Og tar vi godt vare på havet?
– Jeg tror det var et retorisk spørsmål.. Her om dagen så jeg et nyhetsionnslag om at havet langs norskekysten er blitt målbart mørkere de siste årene, på grunn av organiske utslipp, fra land og fra oppdrett. I Norge i dag vinner vinner de kommersielle interesser nesten alltid frem på bekostning av miljø, det være seg oppdrettskonsernene, som slipper ut enorme mengder gift, gruveindustri som vil dumpe gruveslam i havet, industritrålere som soper med seg det meste og fryser fisken til havs og sender den til Kina… Vi tenker ikke akkurat økologisk når slike interesser alltid får viljen sin gjennom. På lang sikt ser det ut til av det meste av livet i havet vil dø ut på grunn av oppvarming, forsuring og oksygentap. Jeg liker ikke å fokusere på det som er negativt når jeg snakker med en som deg, men samtidig vil jeg ikke være en altfor romantisk drømmer. Og mange av verdens fremste vitenskapsfolk mener vi er inne i jordas sjette store masseutryddelse. Tidligere har slike alltid vært knyttet til endringer i havet, sier Strøksnes over telefonen.
– De vil tidsnok bli forbanna
Jeg har snakket med Morten Strøksnes om drivhusgasser, global oppvarming og synkende oksygennivå i havet i en god halvtime i det Sune kommer brasende inn døren. De er ferdige med lekekrigen og jeg er akkurat i ferd med å avslutte samtalen.
– Jeg må legge på nå. Tusen takk for praten, det var interessant, sier jeg.
– Hvem pratet du med? spør Sune.
– En som heter Morten.
– Hva pratet dere om?
Jeg blir stille. Vet ikke hva jeg skal svare. Skal jeg fortelle mer om de fascinerende vesenene som vi også snakket om, eller skal jeg ta den helt ærlige versjonen om forsuring og utdøende arter? At havet er i fare, at det haster å gjøre noe for å ta vare på det.
Jeg tenker på siste del av samtalen med Strøksnes hvor jeg spør:
– Hva kan jeg fortelle om dette til barna mine? Skal jeg gi dem sannheten, eller skal jeg fortelle «eventyrversjonen» i ekte Olaus Magnus-stil?
– Hold kjeft til de blir store nok. De vil tidsnok bli forbanna. Lær dem å se dets skjønnet, rikdom og mystikk. Ingen blir overbevist av noe av at noen lager lister av problemer eller negativitet.Lær dem å bli glad i havet. Det var det jeg forsøkte å gjøre med «Havboka», var Morten Strøksnes svar.
Leve sjømonstrene – leve magien
Sune løper bort til boken om de gamle sjømonstrene og blar i den. Fortsatt finnes mystikken for de unge guttene mine. De kjenner ikke til forsuring av havet. Jeg velger å ikke fortelle dem om alle problemene som finnes ennå. Om utdøende økosystemer og truede arter.
– Akkurat nå er det viktig for dem å leve i «fantasiverdenen», sier jeg til meg selv. – De må få beholde magien.
For kanskje er det akkurat gleden og fascinasjonen for havets arter og magiske vesener, som både finnes i virkeligheten og fantes som overtro, som skal bevege og inspirere den unge generasjonen til å ville kjempe for å ta vare på havet - og alt som finnes der - i fremtiden.
Jeg ser på Sune og klappen han ømt på hodet.
– Vi pratet om sjømonstrene! sier jeg og smiler lurt.
