Travel fiskehavn
For 60-70 år siden var Lillehavn en travel fiskehavn med tre fiskemottak, fiskeforedling, hermetikkfabrikk, oljetankanlegg, telegraf, posthus og flere butikker. Om sommeren var over 70 arbeidsfolk i sving samtidig. Mange kvinner hadde jobb i havna, de pillet reker på akkord og røykte fisk. Fiskeskøytene var hovedattraksjonen; Nordlendingene kom for å fiske makrell, og om høsten kom mange svenske og danske skøyter innom med fangst. Om vinteren kom reketrålerne fra Hidra. I havna kunne det ligge 24 skøyter på en gang.
Det store omslaget i fiskeriene fra Lillehavn kom i 1964. En fisker fra Værøy var på makrellfiske sammen med sønnene sine om bord i Sterling. På ekkoloddet så han noe han ville sjekke nærmere, og slik startet det rike kveitefisket som ble litt av et eventyr og som varte til langt ut på 1980-tallet. Kveitene lå på 600 meters dyp, på fiskeplasser de ikke hadde visst om tidligere. Fremdeles tas det kveite ved Lillehavn, men nå er det mest hobbyfiskerne som har overtatt.
Sjektelyden
Men sjektelyden har forsvunnet helt. Den karakteristiske tøffingen fra Sleipner, FM og Marna. Helt borte. Helt til nå, for nå har de tatt sjektelyden tilbake i Lillehavn. På fellesbrygga foran de mange små sjøbuene står det en avkappet motorsjekte av den gode, gamle sorten. På innsiden av veggen står motoren som hører til, en 4 hk. Sleipner, årgang 1953. Eksosen fra motoren går i et rør gjennom veggen, og setter man seg i den halve båten, er det bare å lukke øynene og drømme seg tilbake til tøff-tøff-tiden med den ekte sjektelyden.
Galskap? Vel, enkelte har vært inn på tanken, men i Lillehavn-miljøet er dette helt innenfor.
Trond Gabrielsen, tredje generasjon Gabrielsen i havna, er mannen bak gjenopprettelsen av den sårt savnede sjektelyden.
Det dreier seg ikke bare om lyd, forresten, men om at vi gjerne kan legge ned tempoet noen hakk. Budskapet «Livet er aller best i dorje fart» pryder den halve sjekta. Du skal ikke ha det travelt om du setter deg ned der...
Da «installasjonen» var godt og vel på plass sent på sommeren, satt Trond og en kamerat og nøt sjektelyden. Ut av vinduet på sjøbua hadde de hvert sitt dorgesnøre som de dro i, med lukkede øyne og et salig smil om munnen. Ren nytelse, understreker Trond.
– Akkurat da kom det en rogalending forbi, en av de nye «fastboende» i havna. Han sto en stund og så på oss, så sa han:
«Hvis det snart kommer noen i hvite frakker her, må dere ikke gjøre motstand hvis de ber dere blir med!»
– Vi har ett nytt prosjekt neste år, da setter vi opp en gammel tåkelur fra en av de gamle fiskebåtene, lover Trond Gabrielsen.
