– Det var interessen og ønsket om å gjøre noe annet som pirret. Jeg var rett og slett lei av skjermskifter på Opel, men fikk en ganske tøff start. Etter et par år kom krakket og vi solgte så vidt robåter. Firmaet måtte legge inn årene, og etter noen måneder hos naboen Hanabryggene Marina, måtte jeg melde meg på arbeidskontoret – som veldig mange andre på begynnelsen av 90-tallet. Etter å ha vært innom en annen bedrift i en helt annen bransje – som også gikk utfor stupet, ønsket jeg å bruke økonomiutdanningen fra de mange kveldstimene til noe nyttig. Jeg og en gammel kollega startet en maskinforretning som faktisk gikk så bra at det kom noen å kjøpte oss etter en del år, forteller Steinar.
Azimut-eventyret
Men hva med båtbransjen? Vi hører på Steinar at han ikke fant drømmejobben, og hans siste arbeidsgiver i bransjen, Hanabryggene Marina, hadde ridd stormen og var klare for å ekspandere igjen. Denne gangen skulle det satses på italienske Azimut Yachts, Nimbus og flere andre båtmerker, og Steinar ble ansatt i 2005.
– Da var Hanabryggene blitt store og solgte som hakka møkk. Tidene i bransjen var gode, og det var fristene å komme tilbake igjen. Jeg fikk potetjobben med alt fra å bygge opp lagersystemer, jobbe med ettermarked og på verkstedet. Etter bare et år ble hele virksomheten solgt og døpt til Yachtsenteret. Også her fortsatte veksten. Vi var syv selgere på det meste, og alt så ut til å bli bra. Azimut hadde jo, på relativt kort tid med beinhardt arbeid, fått en solid posisjon i det norske markedet. Vi var blant annet store og markerte på Båter i Sjøen på Kadettangen med fem-seks utstilte båter, store bryggetelt og mye oppmerksomhet. Og salget gikk bra, det var en slags gullalder.
– Frem til det neste krakket, og det var ikke nedgang, men bom stopp. Det er virkelig snodig i båtbransjen. Firmaet fortsatte, men både ansatte og båtmerker forsvant ut døren, deriblant Azimut-agenturet - og jeg, forteller Johnsen.
Yachtservices
Igjen skulle han starte for seg selv, men denne gangen i riktig bransje.
– Jeg hadde levert mange Azimut-modeller over flere år og opparbeidet en solid kundebase som trengte deler og service, forteller Steinar. Dette ble starten på dagens firma, Yachtservices. Og det er ikke vanskelig å lese mellom linjene at vi har med en kar som har ekstra kjærlighet for de italienske storbåtene å gjøre.
– Jeg lærte fort hva slags kvalitetsbåter det er og hvilken passion fabrikken har. Importen tok et firma i Drammen seg av, mens jeg var deres kontakt på deler og ettermarked. Siden verftet krever at minst en fra hver importør deltar på jevnlige kurs i Italia, sendte de meg, forteller Steinar.
Ble importør
Det er ikke vanskelig å se, for på kontoret henger utallige diplom om beståtte kurs. Steinars firma levde godt på å hjelpe kunder. I 2016 reiser Steinar ned til den årlige og viktige Cannes-messen for å ta pulsen på markedet, de nye Azimut-modellene og utveksle noen ord med ettermarkedsgutta på verftet. Ingenting ante han om at denne turen kanskje kom til å forandre – om ikke ham – i alle fall hele firmaet hans. For i Cannes fikk Steinar vite at Azimut ønsket forandring og sto uten importør.
– Jeg ante ingenting, men fikk pent utsette flybilletten og stå der og ta imot norske kunder. Det ble tre lange dager med tenking før vi kom til enighet, og i desember signerte vi importøravtale, smiler rogalendingen fornøyd.
– En drøm i mange år?
– Jeg hadde vel tenkt tanken en gang i fremtiden, men overhodet ikke der og da. Det var litt for tidlig for meg, men jeg tok sjansen.
For Norge er et viktig marked for Azimut, og verftet ønsker større markedsandel.
– De har blant annet sett hvor populære de engelske, sammenliknbare merkene har vært over mange år, og vet det finnes stor interesse for slike båter. Og en artig funfackt, som ikke har så mye med dette å gjøre, er faktisk at Azimuts grunnlegger, Paolo Vitelli, studerte i Trondheim og er norsk konsul i Torino, så det norske flagget henger faktisk på hovedkontoret, forteller den nybakte importøren.
Og Paolo (70) er ingen hvem som helst. I 1969 startet han båtproduksjon og merket Azimut, og etter noen år klarte han også å kjøpe det velkjente Benetti-verftet. I dag eier han alt selv, og hele gruppen omsetter for om lag 700 millioner euro(!) – og bygger Azimut fra 34 fot til 35 meter og Benetti på godt over sytti meter.
Steinar blir entusiastisk når vi snakker om Paolo og verftet. Grunnleggeren er fortsatt aktiv og følger produsenten nøye. Steinar har vært på flere av fabrikkene, og skryter av organiseringen, struktureringen og byggemåtene.
– Det er bunnsolid, og en skulle nesten tro at alle som jobber der er norske. De har beina på jorda og er veldig interesserte i det de driver med, forteller han. Etter å ha fulgt merket gjennom mange år, har han lært merket å kjenne.
– Azimut er bevisste på DNA-et, men tør å tenke nytt. De finner på mange nye ting og er freshe i tankegangen. Jeg la bare merke til masterlugaren i den nye 60-foteren, hvordan de har klart å lage en helt ny løsning med en spesiell plassering av senga som gir ny romfølelse. De overrasker hele tiden, sier Steinar.
Nå ser han frem til å introdusere nye modeller for det norske markedet, og satser tøft. Blant annet hadde Yachtservices Sjøen for Alles største motorbåt utstilt i fjor, en Azimut 43 Atlantis – og i år viste Steinar frem både 43 Atlantis og Magellano 43. Mens hovedkontoret er i Stavanger, der Steinar også har planer for et nytt servicesenter og opplagstilbud, jobbes det også med å etablere et østlandskontor.
– Jeg har stor tro på Azimut og det norske markedet, men har føttene planta på jorda og langsiktige ambisjoner. Her er det bare hardt arbeid som gjelder, avslutter Johnsen.
