Men bare Robert-familien begynte med sandtaket. Det har brødfødt dem i mange år. Men, det er utviklingen av Hero-båt vi skal begynne med. Det hele begynte med Henrik Robert. Derav navnet HeRo. Han var bror av Olaf Robert, som overtok hele slektsgården, sandtaket og Sandspollen, ved sin odelsrett.
Henrik utdannet seg til ingeniør, og i 1924 ble han leder av Holmen Yachtverft. Da hadde han allerede utmerket seg som en særdeles god seiler og rormann. Samme året vant han OL-sølvmedalje i Paris. Han var i godt selskap, Otto von Porat vant gull i tungvektsboksing. Norge vant til sammen fem gull. Foruten sølvet til Henrik, vant Carl A. Ringvold 8mR og Anders Lundgren tok gullet i 6mR.
Fire år senere, i Amsterdam, gjentok han bedriften. Bare «slått» av Kronprins Olav, som sammen med Johan Anker tok Norges eneste gullmedalje. Henrik utviklet seg til å bli en fremragende konstruktør. Å vinne Skaw-race med sin design for Per Lorange, «Erna», var hans store seier.
Eivind Amble hadde lenge ønsker om å gjøre VM i 3/4 tonn på Hankø til noe annet enn å se på. Den ukjente båtkonstruktøren henvendte seg til Olaf Robert. Den dyktige seileren og båtbyggeren, grep begjærlig tak i idéen. Vi snakker om året 1974. Vriene ord som divinycell, polyester og herder, ble dagligdags. Form måtte lages. Oppe på låven til gården. Styrengass, uten masker. Dette var lenge før HMS var oppfunnet.
Men, våren 1975 kommer og ut av formen den første av mange Hero 101. To legender ble født den dagen. 3/4 tonneren og Eivind Amble. Konstruktøren, som åtte år senere hjalp Kronprins Harald til heder i nok et VM på Hankø.
De hadde dårlig tid, laget som skulle representere Norge i VM. Jørgen Walle-Hansen, Stein Nilsen, Vidar Granum, Bent Nilsen, Petter Yran og Olaf (Laffen fra Slottet...Gård) og Robert. Med en båt, laget på en låve, den første med divinycell som distansemateriale, greide de en 6. plass i et hett internasjonalt selskap. Senere viste det seg at båten ble unødig tung. De hadde ikke kunnskapen om at distansematerialet trekker til seg mengder for mye av polyester.
At vi, i denne delen av historien som omhandler seilbåtene, konsentrerer oss om Hero 101, er vel naturlig. Men, ut av denne flotte konstruksjonen, ble Seilas’ ideelle turbåt kreert. Nå som Hero 107. Svein Robert, som hadde vært med på hele prosessen, utviklet den videre til Hero 114. De er helt utrolig godt byggede båter.
Av alle de over 100 Hero 101 som ble bygget, er vel «Sorgenfri» den mest kjente. Fire kamerater, ledet av Johan J. Petersen, kjøpte en Hero 101, brukte bare uker til forberedelser, og fullførte en skikkelig jordomseiling i løpet av fire år. Begge kapp-ene ble rundet, Grønland og Antarktis besøkt. Det er vel til dags dato ingen som har slått dem.
Hero 101 ser vi på fjorden, på sin 45-års dag. Det er en hardværsbåt, særlig god på bidevind. I 1977 kostet en halvfabrikat 50 000 kroner. I dag, kan du kjøpe et godt eksemplar for 200.000-400. 000 kroner. Ikke gærnt for en dame som ikke er så bred over hekken.
Hero laget også motorbåter
Og da skal vi tilbake til den gang båtsporten i hovedsak gikk på rundbane, og finérbåter med 20 hk. og 50 hk. Offshoresporten i Norge begrenset seg til klassiske Oslofjorden rundt, men Svenskene hadde legendariske Roslagsloppet. Nordmenn og Svensker reiste til og fra hverandre, og konkurransen var knallhard mellom både båtførere og produsenter av båter og motorer. Og dette var fem år før folk som Dick Bertram og Don Aronow tegnet de første moderne Offshoreracerne i Miami.
Motorbåtracingen har faktisk en enda eldre historie internasjonalt, de kjørte båtrace fra Miami til Nassau på Bahamas med finérbåter midt på femtitallet, men den moderne plastbåtæraen startet først tidlig på sekstitallet. Men før det, altså finér! I Norge kunne du få kjøpt tegninger og grovt tilskårne materialer til små passbåter og racerbåter den gang. Som byggesett. Særlig Fredhøis Forlag var tidlig på banen. BU var rekrutteringsklassen, før man avanserte til klassene CU, DU, og største klassen EU, med femti hk. Men tro ikke at det gikk spesielt langsomt av den grunn! Henrik Robert sikret seg NM-titlene i EU-klassen i 1964, 65, 66 og 67(!).
Også de første av datidens «passbåter» var bygget i tre og finér. Bror With kom først med sine klinkbyggede 14 fots mahognybåter, og Hero kom med sin 14-foter i finér. Denne 14-foteren var faktisk Norges første v-bunns-båt. Pioneren Bror With ville rett og slett ikke tegne båter med v-bunn. Men en v-bunn var løsningen for hurtiggående båter i sjøen, og Hero 14 ble raskt en virkelig klassiker bygget i 350 eksemplarer. Som så mange andre båtbyggerier startet støpningen av glassfiberbåter i kjellere under låver litt ute på landet. Slik var det også med Hero. Det var ikke akkurat noen miljøvennlig produksjon. Styrengassen lå som et teppe over støpeformene i lokaler uten særlig effektiv lufting. En støpetemperatur på minimum 20 grader ble anbefalt. Det kunne være tøft nok vinterstid.
Suksessen med Hero 14 førte til en 16 fots passbåt med mer sportslige linjer tegnet av Knut Gransæter. Hero 16 ble også en vinner i båtracing. Solgt også i Sverige under et annet navn ble den bygget i adskillige eksemplarer. Det triste er at det ikke finnes hverken tegninger, former eller båter av denne typen bevart. Kun noen få bilder.
Suksessen fortsatte med Hero 19 DC som kom i 1970. Hero 19 ble bygget i et antall av 30 stykker, mens oppfølgeren Hero 20 var Norges første 20 fots DC med akterkabin! 25 Hero 20 ble bygget før Hero begynte å konsentrere seg om seilbåter.
