Lenger på sjøen – enn på land!

Han har vært mer av sitt liv på sjøen - enn på land! Etter å ha fartet rundt norskekysten for Redningsselskapet i 21 år er han et levende bevis på at vi ikke blir gode sjømenn av å sitte på skolebenken. Praksis og etterlevelse må til. Særlig i dag hvor de som ferdes på sjøen kjører fortere, ofte i mørket uten tente lanterner, og dessuten kan være ukjent i farvannet de befinner seg i.

Annonse

Det er ingen tvil om at skipper Pål Erik Bustgaard på flere av Redningsselskapets skøyter har med seg en anselig menge med erfaring, når dager med pent vær framover kan brukes til turer med egen plastsnekke. Som 64-åring er han blitt pensjonist, faktisk, og er iført arbeidsklær med malekost i hånda når vi avlegger et besøk på selveste Skjærhalden. Men ikke på flere meters avstand til selskapets tilholdssted og brygge med startklar Horn Rescue, enn at han kan veksle noen ord med «gutta» som har vakt på båten.

– Neida, vi slår av en prat inn i mellom og jeg har nok også lovt meg bort til en vakt eller to når de trenger vikar, smiler Bustgaard på benken på stenbrygga. Med rundt 500 uttrykninger i året har stasjonen på Hvaler fått ord på seg på å være den mest «oppdragsutsatte» i selskapets portefølje. Særlig i de tunge sommerukene selvsagt, da veiens E6 får en parallell på sjøen langs Østfoldkysten nedover mot Strømstad og videre sørover langs den svenske vestkyst. «Alle» skal jo en tur hit i løpet av båtsesongen.

Bortsett fra Troms er det blitt fartstid på ulike båttyper langs resten av norskekysten for Bustgaard fra Hvaler. Det betyr hastigheter fra 17 knop på de større båtene til 40 knop på de nyeste, som er fast bemannet med tre personer. Båtene har utviklet seg etter behovet og de kyststrekninger som skal betjenes. Fra 2004 har han vært skipper med base Skjærhalden hvor Horn Flyer og broder Horn Rescue er velkjente for båtfolkt flest.

Annonse
Men en gang var jeg engstelig, det må jeg bare innrømme. Vi skulle ut for å hente en dansk tråler som drev halvveis mellom Norge og Shetland og det var grønn sjø helt opp på rutene. Jeg var redd for at ruter skulle knuse og at vannet skulle komme inn og fylle båten

Mer opplæring

– Normalt sett er den tyngste sesongen fra nå av til hummerfisket er ferdig ut på høsten. Vi er et lag som er klare til å ta de oppdragene som kommer. Godt kollegialt miljø har vi alltid hatt og det er viktig når vi er så tett sammen som vi er på vaktene.

– Sikkerhet er vel et særs viktig nøkkelord med den utviklingen vi ser på sjøen i dag?

– Ja, vi bør nok vurdere et strengere krav til mer opplæring, særlig for dem som fører raske båter. Vi kjenner jo kravet til sertfikat i ulike sammenhenger på land og jeg mener vi bør komme dit på sjøen også. Og her er praksis en svært viktig del. Du blir ikke «sjømann» av å sitte på skolebenken. Vi som jobber på Redningsselskapers båter må gjennom nødvendig fartstid og sertfiseringer med jevnlig retrening på simulator for å være godkjente til å gjøre en jobb på sjøen, og det er nok mer viktig enn tidligere at de som skal føre store båter og ha ansvar for mange hestekrefter også må gjennom en eller annen form for sertifisering, sier en ettertenksom Bustgaard, som forteller at ingen blir ansatt som skipper på selskapets båter.

Du begynner først som styrmann og så blir det en vurdering etter langs tids praksis om den enkelte kan bli skipper om bord. Men Bustgaard legger til at ingen er uunværlig og ny skipper har allerede overtatt på Horn Rescue – på Skjærhalden. 

Hyggelig å slå av en prat med ”gutta” ombord på skøyta. Fra venstre Johan Leandersson (ny skipper), Jonas Dahlén og Jim Forås.

Mange hendelser

Og vi forstår akkurat det! For det er ingen tvil om 37 år på sjøen har «satt sine spor». Mange er reddet fra druksningsdød, mens andre beklageligvis ikke har kommet fra uhellene med livet i behold. 

– Men sjøen er vel hardere både i Nordsjøen, utenfor Jæren og i Lofoten? – Tja, bølgehøyden er tøff i de farvannene, men områder ved Færder og i Langesundsbukta hvor det er mye strøm, kan være ganske så tøffe. Det gjelder å treffe riktige beslutninger og aldri gå på akkord med sikkerheten. Men en gang var jeg engstelig, det må jeg bare innrømme. Vi skulle ut for å hente en dansk tråler som drev halvveis mellom Norge og Shetland og det var grønn sjø helt opp på rutene. Jeg var redd for at ruter skulle knuse og at vannet skulle komme inn og fylle båten. På den turen ble de andre sjøsyke og for meg ble det to døgn uten søvn, men oppdraget ble gjennomført! En skal ha respekt for havet. En erfaren fergeskipper fortalte meg en gang at det ikke er høyden på bølgene som er avgjørende, men «de små kællane oppå», altså når det begynner å brekke flere steder på toppen av selve hovedbølgen, forteller Bustgaard. 

Av 37 år på sjøen er det altså blitt 21 år på ulike redningsskøyter. Men fra begynnelsen av er han egentlig bilmekaniker og etter noen år som industrimekaniker på Saugbrugs i Halden, ble det mer maritimt fokus. I 1976 tok han sitt første maritime sertifikat og så ble det drift av Herføl marina sammen med broren. Deretter noen år i Hvaler båt- og fergeselskap før det altså ble 21 år i Redningsselskapets tjeneste. 

– Men det må vel være litt rart for deg å gå nede i havna uten å være en del av redningsskøya? - Ja, men det er en avgjørelse jeg har tatt etter lengre tids vurdering. Alt har sin tid og nå blir det bare å hjelpe til litt dersom en av guttene trenger en vikar for å få seg litt fri, sier Bustgaard som bare skal ta seg en kopp kaffe med kona før det blir å fortsette malingsarbeidet – nå med fast grunn under føttene.  

Annonse

Prøv 2 utgaver gratis!

Få en smakebit av enda mer unikt stoff fra Båtens Verden!

Nå kan du lese de to siste utgavene – helt gratis!

Se tilbud