Norges siste fyrmester

Da hadde fyret på øya Faro, utenfor Alexandria i Egypt vært i drift i 2000 år... på spansk heter derfor fyrlykt, nemlig Faro. Men, det kullfyrte fyret fikk problemer med kull-leveranser. Og samme år, ble kull erstattet med 30 store stearinlys. Med dårlig resultat. Etter flere klager på dårlig brenning, ble fyret nedlagt året etter. Altså i 1666.

Et nytt forsøk ble gjort i 1725. Fyrgryter ble plassert direkte på fjellet. Det hele var meget primitivt. Diverse forbedringer ble selvsagt gjort gjennom årene, men ikke før i 1915 ble det fart i sakene. Da ble dagens store støpejernstårn reist, og ny stor lykt installert. Maskinhus og boliger til betjening ble bygget. Fyrvokter og to assistenter flyttet inn. Sikkerheten til sjøfarende ble en helt annen, hele døgnet.

Lengst med fyrvokter

Lindesnes er også fyret som fikk beholde sin fyrmester og betjent lengst i Norge. Men, i 2003, var det slutt også her, selv om fyrmesteren og betjenten ble beholdt, takket være den enorme turistmagneten og det store vedlikeholdet som var påkrevet.

Den siste fyrmesteren som etter 40 års tjeneste takket for seg i 2017, er i dag pensjonert. Her kommer historien om ham. Rolf Olav Dybvik, heter giganten, kunstneren og den ansvarsfulle betjenten som gikk gradene til mester.

Den 4-årige pjokken blir løftet på sterke armer fra båten til fastgrunn på svaberget på Holmengrå. Fyret her, er opprettet i 1892, og meningen å fungere som innseilingsfyr for Bergen. Det var her faren til Rolf var fyrmester.

«Jeg vil ha en slik jobb som deg, Pappa», sa pjokken tidlig.

Og han har holdt ord. 19 år gammel, etter nødvendige skoler, blir han fyrbetjent på «Utvær» fyrstasjon. Dette ble opprettet i 1900. Det ligger ytterst i Sognefjorden og er det vestligste bebodde stedet i Norge.

«Det var ikke folksomt, der nei». Rolf smiler, han har lett for det, særlig når han får snakke og tenke tilbake på de tider.

– Fyrmesteren, meg som betjent, væreieren, og postmesteren var innbyggerne. Det var en herlig tid.

– Men, soldatlivet truet freden vår, og jeg fikk permisjon for å være 15 måneder i Sjøforsvaret. Underveis i tjenesten, ble det ledig betjentstilling på Jomfruland og på Lindesnes. Jeg fikk jobben på Lindesnes og har angret så mye at jeg ble der i 40 år.

La oss dvele litt med detaljer:

Det hvite jerntårnet er 16 meter høyt Lyskarakter: Fast med 1 blink hvert 20. sekund. Lysvidde er 20 nm. Høyde over havet: 50 meter

Lindesnes fyr, strategisk plassert på Neset, i området der hvor hundrevis av seilskuter havarerte, er Norges første og sydligste fastlands fyr.

Rolf forteller om 40 innholdsrike og raske år. At tiden bare fløy av sted.

– Vel altså, jeg ankom Lindesnes fyrstasjon med kone og datter. Noe hadde jeg fått til i militærtjenesten. Vi fant oss greit til rette i den lille leiligheten i assistentboligen. Og vi syntes Lindesnes med omegn var en flott plass, og etter noen år, bygget vi hus i Spangereid, 11 km nord for fyret.

Tiden på stasjonen går med daglige gjøremål, vær-observasjoner, speiding med kikkert og det evinnelige vedlikeholdet. Slitasjen på bygninger og utstyr er enorm.

Datter Lin fikk etterhvert to brødre, Bjørn Magne og Karl Richard. Sammen har de en utrolig oppvekst. Været og sjøen rundt fyret er til tider røft, og alle lærer respekt for dette. Alle passer på hverandre. Samholdet barna imellom blir sterke bånd. Når enkelte sjøer slår over boligen, og noen ruter blir slått inn, er det greit å være oppdratt til ikke å få panikk. Barna pilte inn i den nordlige delen av huset, og syslet med tegning eller lesing... Som om det var den naturligste ting i verden.

Jeg sitter sammen med Rolf i den lune stua i Spangereid. Han skjenker kaffe, men han mimrer om de gode dagene, som ikke syntes langt borte.

– I en slik jobb, så tett innpå andre, blir du en god menneskekjenner. Som betjent, var jeg helt avhengig av en god fyrmester. Og gjennom mange, har jeg lært at de kan være veldig forskjellige. Kystverket var en veldig god arbeidsplass. Fulgte opp våre forslag til forbedringer, og de var i det hele en velfungerende arbeidsgiver.

Under 2. verdenskrig, mente tyskerne at invasjon fra de allierte ville komme ved Spangereid.

Derfor laget de bunkere med lange tunneler. Barna syntes det var spennende å leke i dem. Området rundt fyret er videre sprengt inn i fjellet. Museum, fjellhall med scene og plass til flere hundre mennesker bidrar til at 100 000 besøker fyrområdet hvert år.

Barna, med sine barn, synes det fremdeles det er litt pussig å betale inngangsbillett for å komme hjem, en tur...

– Av besøkende, sier Rolf, er det vanskelig å ikke synes det er stas når Kongen kom på besøk. 2 ganger har jeg hilst på ham. 1. gang i ‘97, da det var en minneseanse etter at fangeskipet «Palatia» ble torpedert av engelske fly og 902 mennesker omkom, rett utenfor her, i 1944. 2. gang var dagen før Spangereidkanalen skulle åpnes i 2007.

Barna takker for oppveksten. De er blitt velfungerende borgere av kongeriket. Kona Eva, likeså.

Selv blir jeg ofte i drømmene minnet om hvilket arbeid det var mest av:

«Kappløp med tidens tann».

Givende arbeid, alltid være i forkant. Slipe, slipe, slipe... og 6 strøk med lakk.. Overalt.