Tankene kverner. Burde jeg blitt om bord og fightet mot høststormen som overrumplet oss allerede i august? Saken er at vi har forpliktet oss til å dokumentere hele kanaleventyret her i Norges innenlands vannrevirer, og slusedramaet er så absolutt part of the game! Men løsningen på problemet er forhåpentligvis rett rundt hjørnet og heter Finn. I den tidligere sluseboligen bor nemlig en kamerakyndig Østfolding.
Hvis jeg overlater kameraet til ham, har vi “all hands on deck” og kan redde båten fra havari. Planen ferdig klekket ut, perfekt! Smådesperat hamring på døra etterfulgt av mitt heseblesende ansikt som i løpet av sekunder blekner i panikk. Joda, Finn er hjemme, men han skal til legen. Om en stund. Plan B? Nede i kanalen ser jeg Paul på full fart mot et skjær. Mellom to vindkast oppfatter jeg panpan-meldinga om at den ene åregaffelen har knekt. «Smæsj!» Der går den andre. Jeg ser for meg S/Y “Mareile”s sikre undergang. Smadret mot skjæret og deretter sluseanlegget. Pinneved og glassfiberfrikassé. Det er bare å stikke halen mellom beina.
Vi har undervurdert Haldenkanalen!
Fra storm på verdens-havene til «ren plankekjøring»
Én uke bakover i tid, og vi var «verdensmestre». Hadde trossalt kappseilt mot storm og is i Nordvestpassasjen. Kjent på 30 sekundmeter i Beringhavet. Fått oss på trynet i Nord-Atlanter’n utafor Grønland i oktober og verste off-season. Knekt bommen og huket av boksen for tropisk storm i Bismarcksjøen. Nå skulle vi liksom hvile litt på laurbærene innaskjærs. Hvis noen hadde sagt at vi kom til å få høy sjø og kuling i Haldenkanalen, hadde vi mest sannsynlig bare ledd av dem.
Men senest da vi druknet speilreflekskameraet, inntok vi hedersplass i skammekroken for å ha ansett ekspedisjonen som ren plankekjøring. Skjønte at vi burde ta oss sammen, ikke bare for publikums skyld – de som skulle se dette på TV, – men også for vår egen del. Vi var allerede i dialog med “Naturkanal 1” som viste interesse for seildokumentaren vi nå var i gang med å lage, og ambisjonene var at “Ekspedisjon Haldenkanalen” etterhvert kunne sendes i tyske kanaler. Så da kameraet gikk til bunns nord i vassdraget – hvor vi slapp i sist reisebrev – måtte vi snu oss rundt asap.
Vi hadde nøyaktig en halv dag på oss til neste opptaksrunde. Gode råd var dyre og nettverk i øst (Østfold) og vest (Oslo) ble aktivert. Mens et flunkende nytt Nikon-eksemplar ble plukket opp i hovedstaden, fortsatte vi seilasen sørover med lånekamera til neste overraskelse i Haldenkanalen – et hjemmekjært fenomen for sjøglade nordmenn på tokt gjennom ukjente farvann.
Vafler + sjømenn = ?
På brygga står en godt voksen mann og gjør en gest til hvor vi kan fortøye. «Her pleide de store båtene å legge til», forteller han, idet vi gjør landgang på den spinkle brygga. Vi snakker dampere a`la “Skibladner” som dominerte Haldenkanalen i forrige århundre. Runo viser vei gjennom skogen og hadde vi gjort hjemmeleksa vår nå, ville vi garantert begynte å snuse etter nyduftende vafler allerede…
Men her, som på de syv hav, lar vi oss heller genuint overraske og la reisen bli til mens vi går – eller seiler for den saks skyld. Derfor er det ren og pur begeistring i blikkene våre når Runo forteller at dagens oppdagelsesferd går til en vaskeekte sjømannskirke. Midt i Østfold liksom? Prydet av «eksotisk» lafteverkarkitektur, er Rødenes Kirke en staselig middelalderkirke. Jovisst har Linn Charlotte vært her før, men aldri ofret den så mye som et hevet øyenbryn. Snakk om å være turist i egen bakgård! Istedenfor vafler venter andre overraskelser. På bakrommet børstes støvet av en A3-bibel og vipps – der var Linn Charlotte i julestemning. Nei, ikke pga. juleevangeliet, men barndomsminner fra “The Julekalender”. Dette gigaeksemplaret av en bibel er jo som å se liveversjonen av «den store Klokeboken» til Fritz, Hansi og Gynther.
Et svært skip pryder taket i midtgangen, og det går opp for oss hvilket knutepunkt kirken må ha vært. Ikke minst hva slags rolle Haldenkanalen spilte i både nasjonal og europeisk maritim historie. Norges eldste kanal var ikke bare en «buss»-fartsåre før veier fantes: Tro det eller ei, seiler vi i kjølvannet av “high-end cruiseskip”, som lokket nordmenn om bord på «Den store Rundreisen». Og nå kommer damplok-kjenningen Tertitten inn i bildet. Toget fraktet reisende fra Oslo til kanalbredden, hvor de mønstret på for 1900-tallets drømmesommerferie!
I sine glansdager på 1800-tallet var Haldenkanalen attpåtil springbrett for tømmer eksportert ut til de store havnebyene i Nederland, Belgia og Tyskland. Snakk om et imponerende kapittel sjøfartshistorie. Vi begynner å lure på hvorfor vi har jaget i Kapt. Morgans og Cooks fotspor og glatt hoppet bokk over dette!?!
For hvem hadde vel trodd at vårt aller første sjømannskirkebesøk skulle bli på hjemmebane? Jovisst hadde vi hatt det på tapetet, men i realiteten ble vel Singapore det nærmeste vi kom. «Kun» Singaporestredet hadde skilt oss fra vaffel- og kaffeslabberas krydret med en god sjømanshistorie. Vel, i virkeligheten var det streng lockdown og 14 dagers isolasjon i karantenehotell som satte stopperen. Sjømannskirke – Check!
NRK mønstrer på – hjelp, vi tar inn vann!
Etter en natt på svai i bukta utenfor mikrobryggeriet som står bak kanalens signaturøl – gårdsbryggeriet Taraldrud – våkner vi tett omslynget av en duggvåt, trolsk tåke. Om ikke det er finere enn Karibien, så er dette iallfall oppskriften på “Another day in Paradise”! Dessverre henger vi fortsatt etter skjema og ekspedisjonsleder Paul har besluttet å jukse litegrann… Har man hverken motor, medvind og ikke engang motvind, hva gjør man da?
Går for el-motor. En liten batteridrevet sak viser seg å få fart på skuta. Ingen racerfart, men nok til å skulle kunne nå Slusebyen Ørje i god tid før solnedgang. Siden det ikke ble noen kaffetår i sjømannskirka, bestemmer vi oss for å gå for fulle mugger når dagens første mannskap er innkvartert i cockpit. Lars Kristian Selbekk er Vannområde-leder i Vannteam Øst, og har trolig allerede et godt innøvd svar på status av vannkvaliteten. På vårt andre spørsmål må han derimot dra på smilebåndet:
«Er vannkvaliteten så bra at vi kan koke kaffe av kanalvannet?» «He-he. Noen ekstra proteiner kan ikke skade, og fargen – den er jo uansett godt kamuflert!». Morgendagen ville vise hvor lurt dette påfunnet var…
Takket være vår nye, innovative framkomstmåte rakk vi fram til siste stoppestasjon i Rødenessjøen akkurat i tide til å ta imot vårt neste besøk. Når NRK tar turen fra Fredrikstad, må man jo ha kaffen klar. Men det var tydeligvis andre ting som okkuperte journalist Werner Winlunds tankespor. Nemlig hvorvidt han kom seg fra dagens båttur med livet i behold… Han er av typen som sverger til sko, okke som. Nå krøp tuppene på skinnboots’a stadig tettere opp mot companionway’en og minen avslørte at ikke seilhumøret var på topp. Idet vi gikk på lufta på “Eftan” i NRK Østfold, var Werner klar i sin tale: «Båten vi sitter i tar inn vann». Men selv om vi satt i et såkalt synkende skip ville han bare understreke hardnakketheten ovenfor lyttere og radiokolleger: «men dere vet at jeg tar aldri av meg på beina!»
Selv måtte vi innrømme at fire pers var på bristepunktet av hva vår lille cockpit kunne håndtere. Det ble ingen tørrskodd affære, men et intervju vi sent vil glemme. «Det er en veldig bra båt altså» kom det fra Paul i et oppriktig forsøkt på å berolige journalisten, som kvitterte med: «Én ting er sikkert. Denne båten vill jeg iallfall aldri dratt ut på langtur med.»
Captains’ table
Den siste etappen inn til Ørje sentrum viste ettermiddagsbrisen seg fra en bedre side, og vi kunne for alvor briljere med seilkunstene på hjemmebane. Med bidevind suste vi inn i bukta og fikk gjort litt show-off både for naboer og forbipasserende E18-bilister. Bare hun hadde nok vind, kunne lille “Mareile” boltre seg fritt og krysse med en ikke altfor gæren vinkel. Synd at moroa måtte ende så brått, men vi hadde fortsatt program kvelden ut. Kanalferden var spekket til randen med opplevelser. Og, som det viste seg i dagens intervju-runde, er det bare båten selv som setter egne mannskapsbegrensninger! På denne lange, lyse sensommerdagen skulle det ene besøket toppes av det andre. Nå var det duket for – hold deg fast – Norges tredje jordomseilerkaptein gjennom tidene.
I 1979 vendte Dag Juell hjem til Norge etter å ha rundet kloden med sin egenkomponerte S/Y “Preciosa”. Etter at våre veier møttes i Asker, stiftet vi for alvor bekjentskap da pandemien utrolig nok førte oss til akkurat samme marina i Asia. Etter å ha gjestet Dag ved Oslofjorden på fast, så vel som på flytende grunn, var det nå Dags tur til å avlegge Slusebyen Ørje en “precious” visitt. Nå står han på brygga, ivrig etter å hoppe ombord og sjekke ut Kormoranen han hittil har hørt kun bruddstykker om. Når han først tar turen til Haldenkanalen bestemmer han seg like godt for å bli en natt eller to.
Og nå skal det slås på stortromma med en helaftens Captains’ Table. Nærmest i Aker Brygge stil er det dekket til bords på kanalens særegne Båtcafé. Nemlig en rød husbåt, som ut ifra sitt sjøbu-hyttepreg å dømme fint kunne huset et stormkjøkken, men i virkeligheten rommer et storkjøkken. «Annekset» er en flytebrygge, eller lekter om du vil. Gourmetkjøkken til tross, etter sist helgs ullgris-gilde hos Operabonde Simonsen tenker vi at dette blir litt som å hoppe etter Wirkola. Men spente og sultne idet vi hopper til bords på bølja’n blå, er vi helt åpne for at vi kan ta feil, altså! Bon appétit!
Verste været i voksen manns minne
Vi våknet opp til et scenario vi sent vil glemme. Skiltet til Båtcaféen har blåst overende, det samme har blomsterpotter på rekke og rad. Ute i cockpit virket det greit, helt til vi kunne konstatere at solcellepanelet ble tatt av uværet. Absolutt ingenting – nada – minnet om at det kun få timer tidligere var samlet til lystig lag ute på den forblåste flåten. Sluseburger på tallerkenene. Kremet østfoldsk fiskesuppe i bollen. En halvliter med “Fløterkæll” i glasset. Helaften liksom – var det hele bare en drøm?
Vi hadde bestilt slusing, men det kunne vi se langt etter. Slusemesteren hadde tenkt i samme baner og ville utsette til i morgen. Inntil det var vi landfaste, og kunne ikke gjøre stort annet enn å be til værgudene om at vinden måtte roe seg. Vi hadde ikke noe valg – vi måtte komme oss gjennom den slusa, ellers hang resten av programmet i en tynn tråd.
Og nå, 24 timer senere er det briste eller bære. Omringet av hvite skumtopper og brytende bølger kjemper Paul med armer og bein for å få båten på riktig kjøl. Til tross for skjær i sjøen går han seirende ut av duellen og vi kan for en stakket stund trekke pusten. Paul 1 : 0 Skjæret.
Neste hinder er den svingbrua han skal under, som typisk nok er stengt for sesongen. Masta må dermed tiltes enda et hakk ned for å passe under. Går det?
Så vidt. Sjøen spiller pingpong med den lille båten, og hverken Linn Charlotte eller Slusemester Kim får kommet Paul til unnsetning. Kim har åpnet den ene sluseporten så langt det er forsvarlig, og nå er det opp til Paul å sikte seg inn på det trange nåløyet. Uten seil, uten åregafler, uten motor. Masta ligger vannrett som et langt baugspryd, og idet et kraftig vindkast presser båten på tvers inn mot i slusekammeret ser det mørkt ut. Nærkontakt med det 200 år gamle sluseanlegget er uunngåelig. Men på et eller annet vis klarer Paul å få manøvrert baugen – inkludert «baugspryd» – først inn i sluseporten før det blir full krasj.
Phew, Det var på hengende håret! Slusekammeret lukker seg bak hekken og roen senker seg, for et øyeblikk iallfall. For hva er egentlig skadeomfanget av båten? Stay tuned for resten av “Ekspedisjon Haldenkanalen” – både her i Båtens Verden og på YouTube…
«Dette er det verste været jeg har sett i Haldenkanalen siden oppveksten. Jeg kan bare huske én storm som var like ille, og da jeg var jeg bare guttunge. Sjøen er helt i kok.»
– Per O. Klund, bosatt ved Haldenkanalen i over 65 år
