Sirkus Lefdal

Og så har han noe av det aller mest kjærlige, da. Det han foruten å være arbeidende styreleder i konsernet, bruker så å si all sin tid på. Nemlig båtimport av italienske Ferrettis blanke båter gjennom «Dreamline Yachts».

For å bli ordentlig kjent med hvordan John Olav har blitt en av bransjens lengstlevende – og faktisk større importører - ble vi med han på turen fra Nordfjordeid til Lillestrøm og Sjøen for Alle. Lefdal bestemte seg nemlig for å stille ut det som skulle bli messehistoriens største båt, en Mochi 54 Fly, på Sjøen for Alle i mars. Den største gjennom seksti år.

Der mange ville leid inn en pensjonert kaptein eller en profesjonell styrmann, velger John Olav å ta hele turen selv. Bare på den måten har han full kontroll. Og det skulle vise seg, at bare på den måten, ville båten faktisk ha kommet til Norges Varemesse. For når John Olav Lefdal først sier han var nær på å gi opp, ja da ville nok de fleste av oss, meg inkludert, kastet håndkleet. Og bare for å ha sagt det i klartekst med en gang – undertegnede har fått et helt annet syn på denne båtentusiasten etter å ha vært med på turen. For er det noe John Olav gjør minst av, så er det å drikke champagne i sort dress på båtmesser.

Hobbyjobb

Etter å ha bygget opp Ringnes-distribusjon i hjemfylket over tolv år, fikk John Olav lyst til investere i egen båt. Da lå selvfølgelig en sterk båtinteresse til grunn, oppvokst med både speedbåt, Granada 27 og Saga 35.

Ikke bare ønsket han en privat båt. Skaperen hadde selvsagt i tankene å få sikret seg et lite agentur eller forhandlerrettigheter også. Han vurderte både Azimut og Fairline, og for å gjøre en lang historie kort, var han veldig nær å bli forhandler for Azimut. På båtmessa i Southampton traff han salgsdirektøren i Azimut, men der lå også en Ferretti 53. John Olav falt pladask.

Etter verftbesøk og ny messe i Genoa hadde han både agenturet på Ferretti, Pershing og Riva med seg i kofferten, og bare noen uker etter hadde John Olav startet Dreamline Yachts med både Ferretti 48 og Pershing 37 som demobåter. Og ballen begynte tydeligvis å rulle fort. Allerede samme år solgte han – foruten disse – to 43-fotere, og året etter bestilte han en ny 48-foter og en Pershing 37.

Og slik har butikken gått seg til, med etter hvert også Riva representert på listen. Noen av båtene fikk norsk vann under kjølen, mens flere gikk direkte til utlandet. For jo da – norske Dreamline Yachts lever i beste velgående, og har solgt båter jevnt og trutt gjennom seksten år. Og mye av suksessen ligger i Lefdals høflige og vennlige væremåte, promoteringsteft og ikke minst evne og vilje til å satse og til å kjøpe inn båter for demo som han har tro på selv.

– Nesten ingen hadde troen da jeg startet opp ved årtusenskiftet. At jeg ikke kom til å selge en eneste båt, og kun var en døgnflue som ville forsvinne etter noen år. At markedet var for lite, og så videre. De tok feil, forteller Lefdal med glis om munnen.

Han har nemlig solgt et førtitalls båter på disse årene. Den største er en 78 fots Ferretti.

For John Olav hadde en klar plan da han startet med båtimport. Båtinteressert som han var, ønsket han å kombinere jobb og hobby i større grad enn tidligere, og lot samtidig andre ta over sjefsstolene i flere av hans øvrige selskap.

– Tanken var å utøve hobbyen min og samtidig jobbe. For jeg er arbeidsnarkoman – og jeg elsker å jobbe med mennesker. For meg er dette her midt i blinken. Det har gitt fantastiske opplevelser på sjøen og jeg har truffet utrolig mange hyggelige mennesker og kunder. Jeg ville aldri vært det foruten, sier han.

Hvert år logger han minimum femti motortimer, og bare Mochien vi nå er på tur med har han og familien kjørt med i over seks hundre timer siden 2009. Og det er når John Olav er på tur han gjerne selger båt.

Alltid visning

– Kommer jeg inn i en ny havn bruker jeg gjerne noen timer på å gnikke og gnukke på gelcoaten, setter opp beachflagg og inviterer folk om bord. Jeg har ikke så mange kunder her i Nordfjordeid, så det er sånn jeg får vist frem båter. Du må være ute der det skjer, langs sommerkysten og på messer, forteller den ivrige selgeren.

At han har hatt en av verdens største båtkonsern i ryggen, har også gitt ballast og muligheter.

– Det er det beste du får, punktum. Noen er villig til å betale for det. De er bygget tunge, solide og kostbare. Bare se på Riva: Det er ufattelig mye håndarbeid. Alt trearbeid blir gjort på samme måte som de alltid har gjort. Det er håndpusset og lakkert, med tyve lag klarlakk på mahognien. Ellers blir alle båter kjørt tyve – tretti timer for å kvalitetssikre. Ja, kundene er godt bemidlet, men de vet også hva de betaler for. Flere vil gjerne ha full pakke – der jeg sørger for at båten ligger på den brygga i det tidsrommet, forteller han.

Blant annet derfor kjøpte Lefdal et stort skipsverft på 44 000 kvadratmeter i Nordfjordeid for vinterlagring og klargjøring av båter – Nor Marine.

Og for de som lurer – salgsprosessene kan være alt fra en lunsj over bordet på messen i Cannes til åtte år lang. Og etter snart tyve år som trofast kunde, lytter det gigantiske båtkonsernet på nordfjordingen.

– Båtene har blitt mer nordiske med tiden, de også. Riva Iseo 27 ble bygget fordi at jeg bestilte tre stykker. Det er den minste modellen de har, og den sto vel egentlig ikke på agendaen, forteller han.

På turen fra Nordfjordeid får vi se noen av tegnene til det vi tror er John Olavs suksess i bransjen. Han er alltid på og online, og er ekstremt bevisst på å fremheve egne merkevarer. En bevisst, men samtidig lite pågående selger. En verdig balanse. Vi drar fra Nordfjordeid klokken 13 mandag, fyller diesel i Haugesund klokken 21, kjører nattseilas på flybridgen i fire minusgrader rundt Jærens rev og Lindesnes, og ankommer Kristiansand klokken 06:00. Mens vi spiser hjemmelaget blomkålsuppe i Haugesund, ringer en med ukjent nummer som skal ha seg en Riva. Bjørn Rune Gjelsten er båtmann, og allerede en time før Sjøen for Alle åpnet dørene, var Rivarama 44 i hans eie. En helt vanlig kveld for John Olav? Neppe, men han har nok flere slike i løpet av et år.

Utålmodighetsprøve

Fire timers søvn får være nok for John Olav denne natten. Allerede klokken 10 går vi fra kai i Kristiansand og retter baugen mot Sandefjord. Turen går på skinner, og det er først når båten skal tas opp i Son en uke senere, at han virkelig innser hvor vanskelig det skal være å frakte en 4,90 meter bred båt på norske veier. I 13-tiden venter et lite kranbilkorps på oss i Son, og først etter syv timer står 54-foteren stabilt plassert på traileren. Høyden blir fort et problem, så John Olav må fjerne ror, propeller, pulpitten på flybridgen, radarmasten og deale med både kranbil- og trailersjåfører for å i hele tatt bli klar for å legge ut på ferden til Lillestrøm.

Når omsider både politieskorten og de to følgebilene er klare for avgang ved midnatt, viser det seg imidlertidig at flere av strømkablene er alt for lave. Det blir nattseilas på John Olav denne gangen, på døgnvill jakt etter kabler. Først i 7-tiden er vi fremme i Lillestrøm. Og er det én ting som har vært gjennomgående på hele turen, så er det at John Olav aldri bukker under for litt arbeid – stadig med samme smil om munnen og et smittende humør.

Båtens Verden og Båtkanalen.no laget video av hele turen og den heftige prosessen med å få Mochi 54 Fly fra Nordfjordeid og inn i messehallen. Denne ble en stor hit på messen, og skal vi tro Lefdal, fikk de tre salgssjefene hos Ferretti med seg en minnepenn hver som skal vises til resten av konsernet. De var mildt sagt imponerte over hvor stor innsats som ble lagt ned. Det er kanskje ikke så rart han selger båter, da.