Totaktsdur, måkeskrik og snekketøff havner i skyggen av arier som fyller Haldenkanalen med søt musikk
Dette var likevel bare småtterier i forhold til det som nå hadde gått over bord: Kameraet.
Farvel til alt vi hadde filmet. Ikke minst alt vi hadde i vente foran baugen, for noen backup hadde vi slettes ikke. Nå var vårt Nikon speilreflekskamera – ikke vanntett for en femmer – på full fart ned i dypet. Hva gjør vi nå?! Vi ser fortvilet på hverandre.
Oppdraget
Vi var på ute på mission. Et oppdrag av de sjeldne, i Norge – av alle steder. Ryktene gikk om at vi skulle på sommerseilas på hjemmebane. Så vakkert som det er, er det samtidig ganske mainstream å legge seilferien til norske farvann. Mens det vi nå skulle ut på, hadde ingen noensinne hadde gjort før oss...
Vi skulle tilbakelegge ett av Norges to kanalsystemer med seilbåt. Og attpåtil med høy kameraføring, siden vi hadde fått oppdraget å dokumentere ferden fra A til Å. Det største problemet? At vi tok det hele med knusende ro!
Vi hadde jo nettopp kommet hjem fra de syv hav og var overbeviste om at «nå var det verste unnagjort». Trossalt hadde vi vært gjennom storm i Barentshavet, grunnstøting på Tahiti og storseilbom-havari i Korallhavet – og det var bare starten på regla. Ikke i vår villeste fantasi hadde vi sett for oss at Haldenkanalen kunne bli en større utfordring enn Panamakanalen! Så feil kunne vi ta.
Det «uskyldige» farvannet i grenseland mellom Norge og Sverige hadde litt av hvert i vente, og har gjort seg fortjent til en egen artikkelserie. Vi kan love skikkelig kontrastprogram mellom Stillehavet og innaskjærs bakgård, men innrømmer at vi ikke helt klarer å ta av oss de tropiske brillene, og ubevisst går på skattejakt etter det eksotiske…
For ikke å glemme det store spørsmålet som ligger på alles lepper: Er det egentlig mulig å seile denne kanalen? Det er bare å holde seg fast og bli med på seileventyret Ekspedisjon Haldenkanalen!
Operakonsert på dekk og hyllest til Kon-Tiki
Oppdagelsesferden vår går på tvers av tre av landets fylker, og startskuddet for jomfruetappen er Skulerud Kai i Akershus – hvor første store overraskelse venter. «Jolla» vår er en kano som eskorterer av- og påmønstrende mannskap, og vårt første crew er ingen ringere enn Operabonden Petter Simonsen. «Kom om bord, hvis du tør, da selvfølgelig», sier vi med et smil, uten peiling på om han kan seile eller noen gang har manøvrert en båt. Men synge kan han iallfall. Så med et hint av Harald Rønneberg – som forøvrig også er fra bredden av Haldenkanalen – er det duket for «Operabonden gjør ting han aldri har gjort før». Totaktsdur, måkeskrik og snekketøff havner i skyggen av arier som fyller Haldenkanalen med søt musikk. Dette er noe annet enn seiler-shanties’ene vi pleier å høre på!
Rortak og seilmanøvre er det Paul som styrer, mens Linn Charlotte er kameramann. Som dere skjønner er rollefordelingen om bord litegrann annerledes her innaskjærs. Men middagspraksisene er tydeligvis de samme som i ankringsbukter verden over – også på disse trakter er det tradisjon for å be hverandre på middag. Etter en livat seiltur disker Petter opp med treretters på gården i Aurskog-Høland, bare et steinkast unna kanalen. I tillegg til brenneslekake og transylvanske ullgrispølser, får vi servert de utroligste historier.
Om de helt spesielle ullgrisene som med sine brede glis setter både seg selv og gårdens sauer i respekt. Mens vi forsiktig får hilse på, kan ulven bare våge å nærme seg… Kontrasten fra “Miss Piggy” til “Kon-Tiki” er stor, men du verden for en seremoni vi nå skal bli med på. Da hele Norge tok farvel med vår store oppdager Thor Heyerdahl, var det nemlig Petter som stod for musikken, og bergtatt av hans fortellinger får vi nesten følelsen av å selv sitte på kirkebenken.
Men ikke en middag uten båtprat, og Petter er nysgjerrig på om skroget eller kjærleiken ruster først når man lever såpass tett. Operabonden er heller ikke den som holder kjærlighetskortene til brystet, og det var mye medieoppmerksomhet rundt hans forhold til Shabana Rehman. Så vi svarer etter beste evne, og laget blir etter hvert så lystig at Petter kommer seg for sent avgårde til helgas konsert.
Mens vi tæller mot båten kjenner vi oss for første gang privilegerte over å ferdes på nordlige breddegrader. I tropene hadde ankringsplassen nemlig for lengst var bekmørk.
Motstrøms av andre jordomseilere
Vårt siste eventyr var på sørhalvkulen med den 48-fots store aluminium racer-cruiseren “Nora”. Nå skulle vi klare oss på en tredjedel av plassen! Tekniske duppeditter og komfort ble byttet ut mot 17 fot med primitivitet. Flere himlet med øynene da vi gikk enda mer drastisk til verks og kastet motoren over bord. Altså til fordel for åregafler... Men for den som ikke vet det, er dette selveste jordomseiler-øvingsbåten vår! Det var den vi lærte å seile med sommeren før vi la ut på de store verdenshavene.
Etter at den lille “Kormoran 535”-modellen hadde tatt oss tørrskodd mellom Sarpsborg og Fredrikstad en guffen og forblåst regnværsdag, konstatert vi at «nå kan vi seile». Vi ville se verden, og kun to uker senere var vi stolte eiere av en vaskeekte langturseiler, “Amanda” – så klart. Sånn begynte altså eventyret! Da vi imidlertid børstet støvet av den lille debutbåten som nå hadde flere år i opplag på CV’en, måtte Linn Charlotte innrømme at den hadde krympa. Trefotsyken hadde tydeligvis rammet undertegnede, *kremt*.
Det varte likevel ikke lenge før jeg ble fortrolig med S/Y “Mareile” igjen – hun er trossalt oppkalt etter svigermora mi... Og du verden hvor lettseilt den snertne dama er! Her er det som regel full seilføring som gjelder, og storseil og fokk heises nærmest i ett jafs. Etter at vi kasserte motoren er hun attpåtil mye mer agil. For de spesielt intersserte, var maskineriet en beskjeden “Bukh” som uansett hadde hanglet i lengre tid.
Haldenkanalen består av intet mindre enn fem innsjøer, og nå kunne vi virkelig leke oss. Vinden var akkurat passe til å krysse sørover og inn i den syltrange Skirfoss-passasjen hvor noen robuste tømmerstokker tar på seg jobben som autovern. Hele kulissen var episk, og vi nøt i all sin prakt at det gikk i slow motion. Men tok vi andre jordomseilere som målestokk, var vi neppe helt riktig skrudd sammen?!
Seilerkolleger som har rundet kloden har av erfaring bedre ting på bucketlista si enn å duppe rundt i sneglefart. Mens enkelte tar adrenalinnivået til nye høyder med kiting eller windsurfing, klatrer andre klatrer til topps på Mount Everest. Eller sikter mot flysertifikat og blir en del av hobbyflyvermiljøet, hvor en god seilervenn av oss har funnet sin nye lidenskap. Og her kom vi, som isteden valgte å zoome in. Kan hende vi allerede etter to dager begynte å kjede oss?!
Neppe finere enn Karibien?
I frykt for at adrenalinpumpa faktisk skulle gå dukken, la vi til en liten dose ekstremsport i programmet. Men om vi turte å gjennomføre var en annen sak! Målet var å hoppe fra
brua som binder de to sidene av den nordlige Haldenkanalen sammen. Vi hadde lagt første innsjø, Skulerudsjøen, under baugen, og skulle nå bryne oss på den svært vindfattige Rødenessjøen. Strålende sol og skyfri himmel ga likevel nok motivasjon til å ta årene fatt. Og samtidig få tankene til undertegnede over på noe annet enn Kroksundbrua, som vokste seg større enn stor foran oss. Paul hadde feiget ut, så nå stod det på meg..
Høydeangst var vanligvis noe som prellet av, men nå hadde jeg både drukket kaffe og ikke på langt nær fått meg 8-timerskvota med søvn jeg vanligvis får under dekk. Denne komboen gir nærmest garanti for høydeskrekk. Men når jeg får slike sprø, spontane innfall, har jeg vel kun meg selv å takke? Strikkhopping uten strikk, liksom. Og gudene vet hvor høy den brua egentlig er – ikke engang Wikipedia har fasiten! I det vi gled med båten mellom to av stålpilarene, minnet den mer om et ruvende tårn. Hjelpes. Det var nå eller aldri. Paul skulle jo filme, og denne muligheten fikk jeg neppe igjen.
Det neste jeg husker er at jeg fant ut at brua er svært selvmordsikker… Det krevde noen apekattmanøvre for å unnslippe rekkverket ned til platået, for å si det sånn! Og nå var det absolutt ingen vei tilbake. Hjertet løp såpass løpsk at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle ha klatret tilbake opp igjen. Attpåtil den hersens kaffe-skjelven! Det var litt som å klamre seg fast høyt oppe i masta under kraftige dønninger. Bortsett fra at jeg faktisk kunne hoppe i sikkerhet, da. Og det gjorde jeg. Adrenalin pur etterfulgt av et megaplask, og dermed var dagens dødsing overstått. Check ✔️
Mens vi fortsatte seilasen sørover, begynte vi allerede å kjenne på tidsklemma. Vi skulle egentlig innom den originale «sjømannskirka» i Rødenes før middagstider, noe vi med dette tempoet kunne se langt etter. Vi som liksom bare skulle kose oss i kanalen. hadde trolig tatt oss for mye vann over hodet? Programmet for de neste ukene var linet up, med minst to destinasjoner per dag. Etter vi hadde booket om kirkebesøket, tillot vi oss igjen å kjenne på zenfaktoren. Plutselig ramler det ut av Paul «Er det feil å si at dette er finere enn Karibien?» Litt absurd at vi skulle finne paradis i egen bakgård? Men det var nok den genuine stemningen som appellerte til oss, her minnet ingenting om tilgjort turisttrekkplaster. Naturen bød på en oase av ro som holdt i massevis – men nok poetiske fraser for nå!
Men på ett område kunne Haldenkanalen neppe måle seg med Karibien – eller..? Vi skulle nå avdekke hva slags sjøens delikatesser som skjulte seg utenfor skutesiden.
Selvfanget krepsegilde?
På vei til vårt neste eventyr, mimrer vi tilbake til de glade dager på Bequia, hvor vi seilte i Jack Sparrow’s fotspor gjennom Grenadinene i Øst-Karibien. Kun «iført» harpunen, kunne vi hver morgen stupe uti drømmelagunen og plukke med oss dagens fangst – fersk lobster så langt øyet kunne se. En fryd! Her i Haldenkanalen gikk det rykter om at hummerens nære slektning, krepsen, var vel bevandret. Derimot er all lysing etter kreps strengt forbudt, med mindre du har tillatelse.
Og det hadde vi, eller rettere sagt hadde biologen som nå mønstret på “Mareile” fått selveste Mattilsynets løyve. Vi la til ved dampbåtbrygga i Rødenessjøen, og forsikret oss om at vårt nye mannskap følte seg trygg om bord. Ansiktsminen avslørte dog at han hadde sett for seg et litt større fartøy. Ooops! Heldigvis hadde han huska flytevesten. Med stø kurs mot destinasjon inkognito – ja, krepsestedet er virkelig top secret altså – fortalte den joviale trønderen at han hadde hermet litt etter Ingrid Espelid Hovig. Nå fikk vi selvsagt store forhåpninger om et herremåltid, men alt han hadde gjort var å «jukse litt» med å plante teinene kvelden i forveien. Spenningen steg da vi halte inn nettene, og første nærkontakt med de små krabatene trigget elsk-hat-forholdet som utspiller seg til signalkrepsen langs hele Haldenkanalen.
Selv om de kan se ganske innbydende ut, er de skydd som pesten. Bokstavelig talt. De bærer nemlig med seg en krepsepest som er ufarlig for mennesker, men lett utrydder andre krepsearter. Den jævel’n har tatt kverken på den utrydningstruede edelkrepsen som opprinnelig både levde og ga mat på bordene langs kanalen så lenge man kan huske. Det betydde bråstopp for hele gildet. Deres konkvistadorer er det forbudt å spise, og fanger man dem på lovlig vis slik vi hadde gjort, må de enten kokes eller slippes tilbake i det fri. Selv om de minnet svært lite om lobsterne i Karibien, syntes vi de hadde flere likheter med papegøyefisken vi har støtt på i det Karibiske Hav – blåturkis med oransje innslag. Mon tro om de kom de fra samme farvann? Signalkrepsen stammer nemlig også fra Amerika.
Foran kamera kan vi ikke dy oss med å påpeke hvor stygg den er, og at vi ønsker den dit pepper’n gror. Best å bare få satt tenna i dem slik at bestanden minker. Men oj da – her hadde vi ikke fått med oss andre del av setningen, nemlig kokes ihjæl… Der røk den middagen, gitt. Eller var det fortsatt håp for krepsefest a`la Søta Brors tradisjon her i grenseland?
Dykkeropptak med speilreflekskamera?!
For å følge den røde(listede) tråden i vårt krepseeventyr, tar vi en avstikker til Hemnessjøen. For å gjøre etappen hit seilvennlig, skulle det ideelt sett ha blitt bygget en sluse for å “bridge” fallhøyden mellom sjøen og Haldenkanalen. Altså sluser istedenfor eksisterende foss. Vi har for lengst måttet kaste inn håndkleet og la seilbåten, og til og med kanoen, ligge. Men mye heller seiltørke i dette tilfellet – takket være fossen har signalkrepsen nemlig skygget unna Hemnessjøen.
Lenge leve edelkrepsen! I selskap av grunneier Elin bærer det avgårde i en robust eke som like godt kunne vært fra vikingtida. Ventetiden mellom teinene settes og fangsten sikres, slår vi ihjæl med en biologitime. Her lærer vi at edelkrepsen nærmest er like rødelistet som orangutanger, bare mindre synlig.
Smaksløkene vekkes likevel på ny da vi hører at alfahannene i edelbestanden gjerne blir fisket ut, siden de regnes som en trussel mot sine egne. Denne fangsten må virkelig dokumenteres, tenker Paul, mens han sjekker at alt det kameratekniske er på plass. Det er NÅ det skjer. Tjærehekken akterut på prammen er glattere enn antatt, og kamerastativet bukker under for tyngdekraften. Rett til bunns i Haldenkanalen. I det Paul hopper etter, drukner også den ikke rent lite fancy mikrofonen. Ekspedisjonen har så vidt begynt og vi har gått på verst tenkelige smell! Kameraet kan neppe reddes selv om det lar seg oppdrive, og det «kun» dreier seg om ferskvannsskader. I det minste kan vi skryte av å ha undervannsopptak med et Nikon D600. På sin dykkerferd fortsatte det utrolig nok å “recorde”!
Ambisjonen om å dokumentere hele oppdagelsesferden må derimot legges på is. Ikke nok med det – som spikeren i kista poengterer landlorden sin filosofi om at krepsen i sjøen burde være totalfredet. Men hva med de kannibalistiske alfahannene vi trodde vi skulle lage dugnads-krepselag av? Selv dette strider mot grunneiers prinsipper. Søren klype, altså. Skal vi pakke sakene å stikke til Karibien likevel?! Heldigvis varter grunneier opp med en helt himmelsk pannacotta, som får oss på bedre tanker. Eventyret har jo bare så vidt begynt.
SPENT PÅ Å SE SERIEN OM EKSPEDISJONSEVENTYRET?
Du kan følge Linn Charlotte og Pauls eventyrferd i serien «Ekspedisjon Haldenkanalen», hvor de to jordomseilerne fikk erfare at det var langt ifra ren plankekjøring å seile en liten båt i norske seilrevirer.
