Fjorden var selve livsnerven - postrute, melkebil og skolevei i ett.
Ingen kontroll
Fjordene har flere ulemper. Har du noen gang lagt til kai i Rosendal i Hardanger og opplevd kastevindene som kommer fra Melderskin og Rosendalsfjellene? De er ikke til å spøke med. På kort varsel går fjorden hvitt og den som ikke har fortøyd ordentlig kan endre opp på Onarheim som drivved. For det er ikke vi som har kontroll over fjorden. Det er fjorden som har kontroll over oss. Det er den som bestemmer om det blir solglimt eller tjukk, våt tåke. Det er fjorden som former språket vårt, humøret vårt – og hvor mange lag ull vi må ha under redningsvesten.
Noen fjorder er syke. Sognefjorden lider på grunn av tiår på tiår med forurensning fra oppdrettsnæringen, landbruk, avløpsvann og industri. Man skal ikke langt tilbake i historien før man ble oppfordret til å kjøre ute på fjorden når isen var tykk nok og dumpe avfallet sitt på flere hundre meters dyp. Jeg har selv ryddet strender langs Sognefjorden og sett alt søppelet som ligger der... Og hva vil skje med Førdefjorden om gruveselskapet Nordic Mining får tillatelse til å dumpe 170 millioner tonn gruveavfall i fjordbunnen i der?
Vi får håper det aldri skjer og at miljøtiltakene rundt syke Oslofjorden er effektive og klarer å rette opp alle skadene vi har påført den. Det vil ta mange tiår før den fjorden er tilbake til normalen.
Shit, så vakkert!
Men fjorden er fortsatt fjorden. På sitt beste tar den pusten fra deg. Du glemmer plutselig alle problemene, for nå skjedde det noe! Du står der – midt i Hardangerfjorden med måpende ansikt - og får det lille sukket: «Wow! Dette er jo egentlig helt rått!» For når du ser en fjord krangle seg innover med 1000 meter høye fjell på hver side, så er det noe av det vakreste du kan oppleve fra sjøsiden!
I dag har fjorden fått en ny rolle. Den er kulisse for drømmer.
Fjorden - en del av oss
Fjorden var jo selve livsnerven. En gang i tiden var det ingen vei til naboen – bare båt. Fjorden var postrute, melkebil og skolevei i ett – en våt, mektig motorvei for alt vi trengte å få gjort. Det er på fjorden vi har fraktet tønner med sild, båret kister til grav, rotet med påhengsmotorer og delt hemmeligheter under bryggen. Fjorden er der du lærte å ro, der du fikk ditt første skrubbsår på svaberget.
Fjorden bandt oss sammen, men var også grensen mot det ukjente. Den kunne føre deg til Amerika, Bergen eller Island, men også sluke deg på vei hjem fra kaia. Likevel var den trygghet. Når havet sto på som verst, kunne man runde neset og gli inn i fjorden som gav fred for de frådende kreftene til havet.
Just like Frozen!
I dag har fjorden fått en ny rolle. Den er kulisse for drømmer og «content». Influensere står med selfiestang i Geirangerfjorden og sier «Oh my God, it's just like Frozen!» Og det er det kanskje. Fjorden er fortsatt spektakulær. Men mange av bygdene rundt fjordene våre er stille. For stille. Skolene legges ned, postnummeret har én bruker igjen, og det er besteforeldre som holder liv i idrettslaget. Stillheten i fjorden er ikke alltid fredelig – noen ganger er den tom. Tom for fremtidstro. Tom for folk.
Men fjorden har ikke gitt opp. Den henger fortsatt igjen i garn på naustveggen. Den putrer i kaffekjeler på fjærebål. Den skimrer i gamle landhandler som selger tannbørster, fiskesluk og fyrtårn i keramikk. Folk rydder strender. Det er fortsatt liv her. Bare se deg rundt.
Så neste gang du cruiser gjennom en fjord og tenker at det er litt kjedelig, så ta deg en pause. Stopp motoren. Se deg rundt. Og minn deg selv på: Du glir faktisk gjennom et landskap av levd liv, dype minner og mektige krefter. Fjorden er mer enn en kulisse – den er en levende historie. Og du er midt i den!
