Vi har krysset polarsirkelen (66° 33′ N) og tradisjon tro skal alle som ikke har blitt døpt av Kong Neptun døpes. Det er en gammel sjømannstradisjon hvor mannskapet ber om beskyttelse fra selveste Kong Neptun - Kongen over de syv hav - når vi nå er på vei inn i polare farvann.
Sagnomsuste Nordvestpassasjen
Statsraad Lehmkuhl er underveis på One Ocean Expedition 25/26. Skuten har allerede deltatt på Havkonferansen i Nice, vært i storm ved Island, og har nå kurs for selveste Nordvestpassasjen - et av verdens mest sagnomsuste farvann. Helt fra 1500-tallet har mange ekspedisjoner prøvd å finne ruten gjennom Nordvestpassasjen - uten hell.
Franklin-ekspedisjonen på 1600-tallet endte med tragedie, hvor de to seilskutene HMS Erebus og HMS Terror sank, og mannskapet på 129 personer døde. Dansk-norske Jens Munck prøvde seg i 1619.
Da ledet han en ekspedisjon utsendt av den danske kongen Christian IV for å finne Nordvestpassasjen. Med skipene Enhiørningen og Lamprenen seilte han inn i Hudsonbukta i dagens Canada. Der ble skipene fanget i isen, og mannskapet måtte overvintre under svært harde forhold. Av de 64 mennene som startet reisen, overlevde bare tre – blant dem Munck selv.
Det var ikke før i 1903–1906 at Roald Amundsen klarte å finne veien gjennom Nordvestpassasjen. Han og det lille mannskapet på seks var de første som klarte ta seg trygt frem hele ruten fra Atlanterhavet til Stillehavet. Underveis tilbrakte de to år ved King William Island, der de lærte av inuittsamfunn hvordan man kunne overleve i Arktis. Ekspedisjonen ble en milepæl i polarhistorien og ga Amundsen internasjonal berømmelse, samtidig som den endelig beviste at Nordvestpassasjen lot seg seile – om enn med store utfordringer.
I Amundsens fotspor
Nå skal Statsraad Lehmkuhl prøve seg på samme rute som Amundsen – gjennom Nordvestpassasjen - men med moderne teknologi, iskart, store mengder sikkerhetsutstyr og egen ispilot håper vi på at dette blir en betydelig tryggere ferd enn mange før oss. Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl har i over to år jobbet med planlegging og klargjøring av skipet.
Lehmkuhl har fått tildelt Polar Ship Certificate, noe som betyr at det oppfyller kravene for sikkerhet i polare farvann, og nå er vi på vei til Pond Inlet, helt nordøst i Canada, det siste stoppestedet før passasjen.
Stappet med moderne forskningsutstyr
Jeg kjenner det kribler i magen! Er utrolig spent på hva som venter. Jeg er med som innholdsprodusent ombord på skuten og jobber består av å ta bilder, filme og intervjue både de som er ombord.
Det er Universitetet i Tromsø (UiT) som har chartret seilasen fra Nuuk i Grønland til Whittier i Alaska. Seilasen inngår i et utdannings- og forskningsopplegg kalt Arctic Future Pathfinders, med mange studenter og forskere fra UiT og internasjonale partnere. De skal ikke bare observere, men aktivt delta i undervisning, drift, kartlegging og feltarbeid.
Totalt er vi 115 personer ombord. Målet med seilasen er å skape oppmerksomhet og spre kunnskap om havets avgjørende rolle for en bærekraftig fremtid i et globalt perspektiv. Skuten er fylt til randen med forskningsutstyr og er det siste året oppgradert for over 90 millioner kroner. Hun har vel nesten aldri vært i så god form - og så vakker - denne gamle damen enn hva hun er nå.
Klimaendringer skaper krevende isforhold
Kapteinen Marc A. Seidler ser på iskartet i bestikket. Ved siden av står ispilot Stéphan Guy. De ser begge betenkte ut og studerer isforholdene inngående. Det har samlet seg mye is foran Pond Inlet, hvor vi skal. Lehmkuhl er kun sertifisert for å gå gjennom 10 % med is, så dette er ikke godt nytt. Kan det være vi ikke får seilt Nordvestpassasjen likevel?
– Ser der! Isfjell! roper en medseiler som holder utkikk fremme på skuten. Og helt riktig, foran oss er det flere spredte isfjell, noen digre som hus. Vi passerer de med god avstand, og det er fantastisk å seile i et slikt farvann og se isfjell rundt seg. Det har jeg aldri opplevd før og kameraet går varmt i de iskalde omgivelsene! For et majestetisk syn! Men det skal snart vise seg at isfjellene skaper mer enn kun begeistring.
En drøm blir knust
– This is the captain speaking, please meet in the banjer in ten minutes, kommer det fra høytaleranlegget. Jeg kjenner en voksende uro i magen. Hvorfor vil kapteinen snakke med oss nå? Det må være noe viktig han vil si.
Kaptein Mars A. Seidler samler både mannskap og medseilere i banjeren, under dekk.
Han forteller at vi dessverre ikke kan seile gjennom Nordvestpassasjen slik som planlagt.
Stemningen i rommet blir som om noen har trukket ut luften. Det er helt stille. Vi kom ikke lengre enn til Baffin Bay. Flere år med hardt arbeid og mange drømmer ble knust på et blunk. Vi hadde gledet oss til å få oppleve denne unike delen av verden, og gjøre forskning underveis. Jeg ser skuffelsen i øynene til både mannskap, medseilere og forskerne. Selv er jeg også skuffet. Nordvestpassasjen var ikke bare en historisk rute – det var en personlig drøm.
Grunnen til at Lehmkuhl ikke fikk gå gjennom Nordvestpassasjen var at det har samlet seg masse is ved inngangen til passasjen. Når været er blitt varmere på grunn av klimaendringer, så løsner flere isfjell fra fastlandsisen. Det er disse isfjellene som har drevet med vær og vind som nå har samlet seg opp som en propp foran oss. Lehmkuhl har ikke høy nok isklassifisering til å seile gjennom slikt farvann med slike isforhold. Det er de canadiske myndighetene som har satt foten ned, og vi hadde ingenting annet å gjøre enn å respektere avgjørelsen.
Flere år med hardt arbeid og mange drømmer ble knust på et blunk.
Endring av seilingsrute
Så hva skjer nå? Blir One Ocean Expedition 25/26 avlyst? Drar vi hjem til Bergen? undrer jeg. Men nei, etter hektisk møteaktivitet mellom Universitetet i Bergen og Stiftelsen og andre bidragsytere vokser det frem en ny plan! Vi dreier rundt 180 grader og setter kursen mot St. John´s i Newfoundland i Canada i stedet.
Der skal forskere og studenter settes av før mannskapet seiler skuten ned til Bermuda og deretter videre gjennom Panamakanalen og opp til Seattle, hvor det Lehmkuhl skal delta på en stor havkonferanse.
Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg skal til Bermuda i stedet!? Og jeg som bare har ullklær, strikkesokker og tykk lue med? For en vending denne seilasen tar! Etter hvert som skuffelsen har lagt seg finner vi nytt mot og glede over å seile til St. John´s.
Havdypets skapninger
– Det er en snogglefish! sier forskningsleder Maxime Geoffroy. Han har nettopp tatt vannprøver fra tusen meters dyp og med fangstnettet lå det en skikkelig tøff og skummel skapning: En breikjeftet lanternefisk. Ikke mer enn 10 cm lang, men med lange, skarpe tenner og selvlysende prikker langs hver side. For et syn! Den ligner med på Venom fra en Marvel-film! Vi beundrer den alle før Maxime vakuumpakker det vakre dypvannsmonsteret og legger det i frysen. Fisken er en liten av mange brikker som trengs for å forstå Nord-Atlanteren bedre.
Lever tett på hverandre
Samholdet ombord på Lehmkuhl er veldig godt, og det er ikke så rart, for man blir skikkelig godt kjent med hverandre når man lever så tett på hverandre over tid. Man spiser sammen, sover side om side i hengekøye og har sjømannsvakter i lag. To økter på fire timer hver. Det er rød, hvit og blå vakt gjennom hele døgnet, utkikk, brannrunde, bøyevakt og kanskje det kjekkeste: Rorvakt! Jeg er stolt over å få være én av de mange før meg som har stått ved roret og følger riktig kurs.
Hvaler i sikte
Vi har hatt god seilevind i flere dager mot St. John´s, men nå har vinden dødd ut og vi må opp og beslå seilene.
– Hvem er med opp i riggen? spør matros Laurits Kallan.
Flere av oss rekker opp hånden og ikke lenge etter er klatreselene på.
I det vi står på råen og beslår fokken, så ser jeg noe på babord side!
– Se der! Hvaler! roper jeg til medseilerne som også er i riggen. Og ganske riktig: Femten grindhvaler glir forbi oss som en slags undervannsparade. Vi holder pusten og beundrer flokken.
– Så heldige vi er som får oppleve disse skapningene, sier medseiler Hannah Thommessen som jeg står rett ved siden av. – Det er en utrolig opplevelse!
Havnebyen St. John´s
Etter 18 dager på havet ser vi endelig Canadas østkyst. St. John´s, denne sjelfulle, historiske havnebyen, venter på oss og vi gleder oss til endelig å sette beina på fast grunn. Planen er kun et kort opphold på én dag, men vi får hele fire dager i St. John´s. Orkanen Erin er nemlig på vei rett mot oss, og kaptein Seidler venter med å gå ut på havet til den har passert oss.
Mannskapet ligger ikke på latsiden av den grunn. Det jobbes iherdig ombord og jeg legger spesielt merke til sjøsikringen som foregår. Alt av løst utstyr, kistebenker, kasser, ja - selv ankeret - bindes ekstra fast til dekk. Det er tydelig at vi forventer mye vær nå som vi skal sette kursen mot Bermuda.
Orkansesong i Nord-Atlanteren
Det er midt i orkansesongen og det ene lavtrykket etter det andre truer rundt oss. Vi er også få ombord nå som alle studentene og forskerne gikk i land i St. John´s. Det betyr at vi alle må bidra for å klare i det hele tatt å seile en så stor skute.
Båtsmann Jesper Skoglund Rosenmai har laget en arbeidsliste som inkluderer alle. Her må forpleiningsassistenten stå ved roret, maskinisten hold utkikk og forskningskoordinatoren tar brannriunden. Alle trengs for å ivareta de viktige oppgavene ombord, og når vi setter eller berger seil må alle bidra.
Paradiset Bermuda
Etter syv dager gjennom storm og stille dukker en liten sydhavsøy opp i horisonten: Bermuda! Øyen er et gammelt vulkankrater som stikker opp fra havet bestående av hele 181 øyer. Innseilingen til Bermuda er blant de mest krevende i verden. Det er grunt overalt, med mange rev og skjær som truer. Heldigvis får vi en los ombord som leder oss trygt gjennom en smal kanal forbi revene.
Jeg visste at Bermuda var et skatteparadis, men at det var et snorkleparadis også ante jeg ikke! Straks jeg er klarert for å gå i land leier jeg en scooter, og på venstre side av veien kjører til Tobacco Bay - en av de mange vakre strendene på øyen. Det er et yrende liv under vann med regnbuefarget papegøyefisk, Sergeant Major, Sommerfuglfisk og mange flere.
Jeg ligger og flyter på ryggen og ser opp på den steikende solen. Under meg – rev og regnbuefisk. Jeg skulle jo egentlig vært i Arktis. I stedet snorkler jeg i 29 grader. Sånn kan det gå.
New York – verdens smeltedigel
På Bermuda er det mannskapsskifte, og vi som har vært ombord vender nesen hjemover. På vei tilbake mellomlander jeg i New York, og får noen dager i verdens største smeltedigel. Kontrasten er vill – fra grindhval og lanternefisk til gule taxier og durende T-bane. Jeg rusler gjennom Washington Square Park en varm kveld. Her er det fullt av folk og farger. Noen står i en ring og rapper, andre danser, en vennegjeng med rastafletter prater sammen. Ingen stirrer – alle får være seg selv. Jeg digger det.
En gammel tatoveringssjappe ligger ved fortauet. De er spesialister på gamle sjømannstatoveringer. Jeg går inn. Armen begynner å bli full, men det er plass til én til – akkurat der på albuen. En sjøstjerne, kanskje? Som en hyllest til havet og alle de vakre skapningene som finnes der.
Noen timer senere går jeg ut igjen, lykkelig – og med enda mer blekk på armen. Det hadde jeg aldri trodd.
Men det er nettopp det denne seilasen har lært meg: Man vet aldri hva som venter.
Og det er det som er så fint med havet. Og livet. Du vet aldri helt hvor du ender opp – eller hva som vil skje – men du kommer alltid frem.
