I forrige reisebrev ble mannskapet kjent med S/Y “Nora”, skipperen og ikke minst hverandre. Testturen til Misool, en øygruppe sør-vest for startstreken i Sorong sveiset oss sammen som mannskap. Med testing av alle systemer om bord og drilling i manøvre, fikk vi etter hvert full kontroll på båten. Nå var vi klare for det virkelig store eventyret!
Farvel med Indonesia
Da elevene bestemte seg for å bli med på denne turen, hadde de fleste av dem hørt foredraget vårt. Her forteller vi om vår landkjenning i Vanuatu, som ble starten på en 9 måneders reise i et tradisjonelt øysamfunn ganske uberørt av industrialisering, sosiale medier og masseturisme. Ekspedisjonen til Papua Ny-Guinea (PNG) skulle by på mye av det samme, siden PNG og Vanuatu tilhører samme kulturkrets og man attpåtil snakker tilnærmet samme språk.
Indonesia, der vi tilbrakte den første måneden av ekspedisjonen, er ganske så eksotisk, sett med norske øyne. Kulturen er asiatisk, språket er fremmed og på markedet bugner det av eksotisk frukt og andre matvarer. Likevel er Indonesia ikke helt det vi var på utkikk etter. Landet er veldig moderne og det myldrer av biler og scootere, supermarkeder og emballasje. Alt hysteriet rundt Instagram, selfier og sosiale medier ble i tillegg i meste laget. Vi telte altså ned til ankomst i Biak, Indonesias siste utpost før vi endelige skulle seile inn i det papua ny-guyanske øyriket.
Nattevakt, hval og seil-føring: Hverdag til havs
I Biak skal vi klarere ut av landet og bruke anledningen til å unnagjøre noen siste provianteringer og reparasjoner på båten, dersom eventuelle skavanker blir avdekket. Fra Sorong til Biak har vi vår første ordentlige offshore-seiletappe. Manøvrene vi hadde øvd på blir en del av hverdagen mens alle finner rytmen i vaktsystemet som gjelder på en lengre seiletapper.
Siste dag av etappen får vi øye på en horde hval som peker seg ut i forhold til hvalene vi har spottet tidligere på jordsomseilinga vår. Vi blir nysgjerrige på hva det kan være. I Alaska og Sør Afrika hadde vi sett en haug med knølhval, lett gjenkjennelige med sine store halefinner og lekende adferd. Hvalene vi møter nå, minner oss derimot mer om svære dampskip med stø kurs mot sitt mål. I ny og ne stiger en diger fontene til værs. Google kan senere avsløre at vi sannsynligvis har sett spermhval. Det var godt å se at ikke bare korallene ser ut til å klare seg i disse områdene, men at også truede hvalarter har funnet et trygt hjem.
Da vi runder sydspissen av øya får “Nora” endelig vise hva hun er god for. Vi har drøye 20 knop med vind i ryggen mens øya skjermer oss for de store stillehavsdønningene. “Nora” er en såkalt racer-cruiser, og siden framdriften i “cruise-mode” så langt hadde gått plettfritt, bestemmer vi oss for å forsiktig teste racer-egenskapene. Med full seilføring og perfekte forhold dundrer vi i vei med en gjennomsnittsfart på 11 knop. Alle har vi et stort glis om munnen og en del adrenalin i blodet da vi noen timer senere dropper ankeret foran byen. Det er allerede blitt mørkt, og det skulle bli godt å komme seg i køya etter vår første etappe med nattevakt og lite søvn.
Ankringsplassen skulle vise seg til å være ganske ubeskytta slik at nattesøvnen – som ikke hadde sunket inn over oss før kl. 02 – ble avbrutt allerede kl. 07 på morningen. Det hadde blåst opp til kuling. Store bølger ruller over revet, som i teorien skulle beskytte ankringsplassen mot akkurat dette. Isteden stamper baugen vilt mellom to-meter høye bølgetopper. Om ikke jeg er direkte bekymret for vår sikkerhet, er livet ombord i alle fall ganske så miserabelt under disse forholdene. Nei – dette hadde vi lite lyst på, så vi fikk løs ankeret og fant et langt roligere sted lengre inn i revet.
Vindu på gløtt til en mørk fortid
Vi blir tatt imot av Mr. Igo, tollbetjent og altmuligmann. Han elsker å hjelpe seilere med alt de trenger hjelp til, og koser seg tydeligvis i vårt selskap. Småskuffet forteller han oss at de fleste ikke har noen andre prioriteter utover å fikse papirarbeidet, få litt diesel om bord og forlate stedet så fort som mulig. Han blir i fyr og flamme da vi takker ja til en omvisning i byen, ikke minst i Goa Jepang – en stor grotte og litt av et naturfenomen. Men likeså et vindu til en mørk fortid.
Grotta var en av Japanernes siste baser under andre verdenskrig, og da krigen nærmet seg slutten ble soldatene holdt fanget i grotta uten forsyninger. Én etter én døde de av sult, og stedet er i dag en skurril blanding av et minnesmerke og museum. Et sted hvor man finner gamle våpen og sønderknuste kamikaze-fly utstilt i naturskjønne omgivelser.
Familiene fikk aldri lov til å begrave de omkomne soldatene, og den dag i dag ligger levningene i en uanselig brakke i utkanten av museumsområdet. Vi blir invitert inn i brakka for å se på hodeskaller, ribbein, bekkenben og lårben som ligger sortert i poser på en steril og hjerteløs langstrakt vegghylle, mens resten av rommet er fullstendig tomt.
Vi forlater stedet med blandede følelser. Det er viktig å holde minnet om de katastrofale forbrytelsene under andre verdenskrig levende. Samtidig har vi følelsen av at stedet holdes i live av gåsehuden til de besøkende, som lar seg underholde av den morbide spenningen rundt ekte våpen og utstyr eid av ekte mennesker som kun få meter unna led en langpint død.
Nå skal vi endelig dra!
Tilbake på båten setter vi i gang med å gjøre henne klar til videre seilas. En slik ekspedisjon krever sitt av båten, og det hjelper ikke at “Nora” hadde tilbrakt nærmere 4 år i tropevarmen uten tilgang til et ordentlig båtverft. Særlig seilene begynner å bli gamle. Sømmene hadde åpnet seg flere steder og vi hiver oss på et ordentlig skippertak. Det 70 m² store genoaseilet legges ut på gressplenen mens hele mannskapet setter i gang med synål og seiltråd.
Å sy seil fra hånd er kanskje verdens mest frustrerende jobb, og for å bøte på stemningen skryr vi høyttalerne på full guffe og disker opp med noe godt å drikke. Oppskriften funker, og det tar ikke lengre enn til kl. 02:00 på natta før mannskapet er i skikkelig feststemning, og seilet rustet til videre eventyr.
Før vi endelig skulle forlate Indonesia hadde vi en siste utfordring på lista: Smake på durian.
Durian er en frukt som lukter så intenst at de fleste flyselskaper verden over nekter å ta frukten om bord. Klart dette måtte smakes på! Idet Mr. Igo åpner én av fruktene er første spørsmål: Smaker det faktisk like ille som det lukter? Etter smaksrunden kan responsen oppsummeres enstemmig – smaken er identisk med slimete, gammel løk. Helt motbydelig!
Morsomt nok finnes det mange mennesker som elsker frukten og særlig asiaterne er helt gærne etter den.
Vanimo – En første smak av PNG
Ankomsten i Vanimo, første havn i Papua-Nyguinea er helt magisk. Vi legger oss på sju meters dybde med ankeret trygt plantet i sandbunnen mens klokka (atter en gang) viser 02 på natta. En lett og sval bris puster små skyer over den tropiske stjernehimmel og med en god og trygg følelse går vi til køys.
Klokka fire blir jeg plutselig vekka av Mie: «Jeg tror at ankeret slapp». Vi ligger på sju meter med 60 meter kjetting ute – ingen sjans for at ankeret ikke holder! Selvsagt måtte jeg som skipper likevel ta en titt, og i det jeg setter føttene på dørken kjenner jeg hvordan hele båten rister når kjølen treffer bunnen. Jeg nærmest flyr ut i cockpit og realiserer at vinden ikke bare har snudd, men attpåtil økt masse. Et voldsomt tordenvær har truffet bukta og over 30 knop med vind blåser “Nora” rett på stranda! I løpet av sekunder får vi startet motoren og setter skuta i gir med baugen mot vinden. Hun beveger seg ikke framover, men sitter i alle fall stabilt uten å bli blåst ytterligere opp på stranda. PanPan-meldingene jeg roper inn i VHF-røret gir null respons.
Etter noen minutter får noen lokale heldigvis øye på oss, og kommer oss straks til unnsetning i en motorbåt. Men visstnok ikke før de har forsikret seg om en betaling på 100,- US $. Etter bare to minutter har de dratt oss av stranda, og vi ligger igjen trygt oppankret og kan puste lettet ut. Resten av natta holder vi ankervakt.
Med nattas nesten-katastrofe vel overstått gleder gjengen seg enda mer til å komme i land. Ikke minst utforske vårt første stoppested i PNG, landet jeg hadde fortalt om i det vide og det brede. Jeg må pent holde meg om bord siden jeg ikke har fått visum ennå. Men når mannskapet kommer tilbake etter bare noen få timer ser de rimelig skuffet ut. Istedenfor en koselig landsby med bambushytter og gjestfrie øyboere, ble de møtt av et knippe butikker i form av noen bølgeblikk-skur – dandert som et sjakkbrett med piggtråd imellom. Folk i gatene kommer hit for enten å handle eller jobbe, og virker litt målløse, innadvendte og småtriste. Ingen smiler, hilser eller prater noe særlig.
Vanimo er kun en handelspost, som i sin tid ble etablert for å eksportere tømmerstokker. Alt som finnes av butikker og infrastruktur er dedikert til dette formål. Så bortsett fra betelnøtten – som kan oppdrives overalt og til enhver tid – bærer ikke stedet noe preg av den melanesiske kulturen vi var på jakt etter. Da visumet mitt endelig var i boks, var det ingen som ønsket å bruke så mye som en time ekstra i denne byen. Da sola senket seg mot horisonten på dag nummer to, var “Nora” allerede på vei ut havna med kurs for det «ekte» Papua Ny-Guinea.
Suicide Jibe – Når uhellet er ute
Farvannene som ligger tett på ekvator kan være ganske slitsomme. Havet er veldig varmt, og den store fordampningen brygger seg opp til voldsomme tordenvær som helst får utløp når natta er på sitt mørkeste.
Vi forlot Vanimo og gikk den perfekte værmeldingen i møte. Det skulle bli vesta vind med 15 knop på det sterkeste, altså ideelle forhold for å cruise med 7 knops båtfart gjennom natta. Rundt kl. 22:00 overlot jeg kommandoen til elevene. Himmelen var lett overskyet, mens lufta var frisk og vinden forholdt seg akkurat som spådd. Jeg gikk og la meg og sovnet på et blunk.
Jeg blir vekket av at jeg nesten ruller ut av køya. “Nora” krenger langt mer enn hun skal med sine nesten 50 fot, og jeg kan høre vinden skrike noe voldsomt i riggen. I løpet av sekunder har det blåst opp til rundt 40 knop og vinden har gjort helomvending. Med vinden fra siden og altfor mye seil sitter vi nå i klemma. Samtidig som vi strever for å få inn genoaen er jeg livredd for å jibbe, for med sitt beskjedne første rev har også storseilet altfor mye areal.
Jeg rekker så vidt å skrike «Ikke jibb!!!» før katastrofen er et faktum. Plutselig slår storseilet over til andre siden, bommen, bommen på seks meter bukker under for naturkreftene og knekker på midten. Med seilduk som blafrer, vind som suser og regn og sjøsprøyt som svir i ansiktet, er det kjempevanskelig å få oversikt over situasjonen. Etter først å ha forsikret meg om at ingen var skadet, fikk vi ned storseilet, satte på motoren og vendte kursen tilbake til Vanimo – snaue 3 timer fra vår posisjon.
Hendelsen er nesten verdt en egen artikkel og jeg skal bare raskt oppsummere magien som inntraff de neste timene:
Gjengen er selvfølgelig skrekkslagen og skadene virker såpass overveldende at ingen har tro på at turen kan gå videre. Da jeg derimot forteller dem at vi ikke har noe annet valg enn å reparere skadene og fortsette turen, går det et rykk gjennom mannskapet. Ansiktene lyser opp og jeg opplever teamwork og mestring som aldri før i mitt liv. Vi kan heldigvis konstatere at storseilet ikke har tatt skade av ulykken. Heldigvis får vi reparert bommen ved hjelp av en aluminiumsprofil som vi finner i Vanimo, og 80 poppnagler. Bare 18 timer etter den største ulykken i min seilerkarriere er vi klare til dyst igjen, og gjett om det skal bli godt å endelig forlate dette forbaska stedet!
Hermit Islands – Det ekte PNG
Da vi en ettermiddag satt med kaffekoppen i hånda og plottet ruta gjennom Bismarksjøen, nevnte Torbjørn at han hadde lyst til å besøke Hermit Islands. Da jeg spurte hvorfor, dro han bare på skuldrene og mente at det så kult ut på Google Maps. Dette var mer enn grunn nok til å legge kursen innom denne korallatollen som ligger midt i Stillehavet – mer enn 100 nautiske mil fra neste land. Her skulle vi besøke en landsby hvor folk fortsatt lever som de har gjort i hundrevis av år. Nå skulle vi for første gang bruke byttehandel for å forhandle til oss ferske grønnsaker, frukt og egg – i et samfunn hvor penger har null verdi og folk er desperate etter sukker, kaffe og sysaker.
Men for å komme oss hit må vi kappseile, og motstanderen er ingen ringere enn sola selv. Vi trenger dagslyset for å komme inn i atollen og har overhodet ikke lyst til å tilbringe enda en natt ute på havet for å bli herjet med av atter en squall. Plotteren viser 9 knop, klokka tikker mot kveld, og på horisonten ser vi øya – dette skal vi vel klare?
