Før vi skulle samles på andre siden av kloden og sette seil, møttes vi alle sammen på skolen. Det som begynte som en drøm hadde nå blitt realitet, og en del praktiske utfordringer måtte snakkes om og planlegges. Hva slags vaksiner trengs? Hvordan forholder vi oss til Malaria? Hva skjer om noen dør hjemme i familien mens vi er ute på havet? Vær var et stort tema og elevene håpet å kunne sette seg selv på prøve i en ordentlig storm. Som skipper gjorte jeg klart at jeg forstod fristelsen, men at vi ikke kommer til å oppsøke en storm. Storm medfører ikke sjelden ødeleggelser på utstyr, og vi kom til å seile mange uker uten tilgang til fasiliteter for å reparere “Nora”.
Foreldrene var særlig nervøse for at vi skulle seile til Papua Ny-Guinea. Landet, som vi skulle tilbringe mesteparten av reisen i, har et rykte på seg for å være farlig. For å møte bekymringen, jobbet vi nøye med å legge ruta gjennom områdene vi visste var trygge og gjestfrie.
Mannskapet møtes
Sorong, Indonesia, 9. januar 2023. Kl. 08:00 på morgenen dukket en trøtt, svett, smilende og fornøyd gjeng opp på kaia ved “Nora”. Jeg hadde vært om bord i noen dager allerede for å begynne å klargjøre båten, og når gjengen ankom hadde de vært på tur i over 30 timer. Nora lå i Sorong, en raskt voksende by helt øst i Indonesia på nordspissen av Ny-Guinea, verdens nest største øy. Klimaet er varmt og fuktig, gatene er fulle av nysgjerrige mennesker. Sorong har veldig lite turisme og som vite europeere ble vi hele tiden titta på, ledd av og flere ganger daglig ble vi dratt i armen for å være gjenstand for en selfie. Jeg har en mistanke om at hvert eneste menneske i Sorong har tatt, delt eller i hvert fall likt en selfie med mannskapet til “Nora” avbildet.
Etter en dags pause for å takle jetlag og tilvenning til 30 varmegrader (det var -10°C hjemme i Norge) var det på tide å få rumpa i gir. Båten måtte forberedes, mat måtte kjøpes inn og stues bort og vi skulle møte en miljøorganisasjon som vi skulle jobbe sammen med litt senere på turen. Ikke minst skulle vi gå gjennom seilteori (seilerfaring var ikke noe forutsetning for å være med på turen). Etter fire dager begynte følelsen av å være et samlet mannskap å spre seg, og vi satte seil for første gang.
Misool – Håp for havet
Første destinasjon var Misool, en øygruppe som ligger en liten dagsseilas sør-vest for Sorong. I ti dager skulle vi nå sjekke om alle systemene ombord funker, begynne å få kontroll på seilinga og teste om vi kommer til å fungere som mannskap. Vi skal være ganske isolert fra omverdenen uten særlig hjelp hjemmefra, så et bra klima om bord var helt avgjørende for turens suksess.
«Det er jammen mye tau på her på båten» stod det skrevet i ansiktene til elevene da vi for første gang forlot havna og skulle heise seil. “Nora” er en 48-fots racer cruiser med kutterrigg. Det vil si at hun har to forseil og rikelig med ulike muligheter for seiltrim. Til sammen ligger det 25 forskjellige liner i cockpit, som med hver sin funksjon er i daglig bruk. Å få kontroll på dette virvaret virket nok litt skremmende i begynnelsen, men etter noen timer kjente jeg at folk begynte å senke skuldrene. Blikkene gled langs linene og oppover masta, og elevene begynte å kombinere seilteorien fra Sorong med praksisen på dekk. Da vi ankom Misool dagen etter kunne jeg begynne å senke skuldrene selv og kjente at gjengen hadde fått litt «peiling på seiling», for å si det med Øystein Sunde sine ord.
Misool er usedvanlig vakkert både over og under vannoverflaten. Over vann er landskapet dramatisk med hundrevis av småøyer dekket av sylbratte fjell som er uthulet av mystiske grotter.
Under vann er Misool enda mer imponerende. Det krystallklare vannet kryr av koraller, fisk, hai, skilpadder, delfiner og hval. «Vokteren» eller «gartneren» i paradiset er “Misool Foundation”, som ble stifta av et fransk dykkerpar på begynnelsen av 2000-talet. I tillegg til å jobbe med oppdrett av truede haiarter og reparasjon av korallrev, patruljerer Misool Foundation mot ulovlig fiske og kjemper mot forsøpling av området.
Vi hadde avtalt å besøke én av tre rangerstasjonene hvor vi skulle se på og delta i stiftelsens arbeid. Mens vi stevnet inn mot øya skjønte vi at av stasjonens besetning allerede var vel forberedt på besøk. «Drop your anchor at sixty meters!». Dette var litt av en sjokkmelding. Vi hadde 75 meter med ankerkjetting om bord. Å ankre opp i 20 meter går bra, mens 30 meter er grensen for hva som er forsvarlig. Men 60 meter? Ikke sjans. Samtidig ville det bety å gå glipp av et av de største høydepunktene på hele turen. Stasjonen ligger idyllisk til og jobber aktivt med planting av nye korallrev, en meget spennende aktivitet som vi skulle få lov til å joine. Løsningen ble en improvisasjon bestående av reserveankeret vårt (et Fortress-anker på 20 kg) sammen med 10 meter kjetting og 200 meter nylon tau som vi egentlig hadde kjøpt for å feste båten i fjellvegger der det var for dypt til å ankre.
Ankersystemet holdt, men for sikkerhets skyld satte vi opp ankervakt på natta. Været var rolig, men rundt kl. 02:00 på morgenen slår det gjerne til med noen stygge tordenværsskyer hvor vinden kan blåse opp kraftig på veldig kort varsel. I så fall ingen dum idé å ha noen på vakt som kan vekke opp resten av gjengen. Planen ville vært å droppe ankeret og komme oss ut på i åpent farvann for å så returnere og plukke opp ankeret igjen etter soloppgang når været har roet seg.
Fem til seks personer bor på stasjonen som ligger i smellvakre omgivelser på en ensom paradisstrand. De lever her i flere uker om gangen, og nye folk er en kjærkommen avveksling fra den daglige rutinen. Vi ble fort venner med besetningen og spilte volleyball sammen og ba hverandre på kaffe eller middag. Fritt for språkbarrierer var det ikke, men vi prata så godt det lot seg gjøre (sjefen på øya snakket bittelitt gebrokken engelsk mens jeg har lært meg noen ord indonesisk ila. de siste årene)
Som prikken over i’en på oppholdet fikk vi faktisk lov til å være med å plante et helt nytt korallrev. Armeringsjern penslet med lim og sand blir plassert på havbunnen for å lage en fast struktur som korallene trenger for å kunne vokse. Små biter av levende koraller blir nå stripset fast på fundamentet, og omtrent seksti prosent av disse vil overleve og danne et nytt rev. Etter 2 år kan man se at også fiskene vender tilbake til det som før var en undersjøisk ørken av grå småstein. Det gjorde godt å se dette med egne øyne. Koraller har først og fremst blitt kjent som offer for store ødeleggelser som har blitt påført revene verden over de siste to tiårene. Korallenes framtid ser ganske dyster ut, og aksjonen i Misool ga oss tilbake håpet om at vi fortsatt har en sjans til å redde dette økosystemet.
Dykking på korallene ga skikkelig mersmak, og de neste to dagene var vi mer under enn over vannoverflaten. Revene rundt stasjonen kryr av liv og vi koste oss med klovnefisker, skilpadder og revhaier. Kveldene gikk med til hyggelige middager på stasjonen før vi dro til båten for natta hvor ankervakta inntok sin posisjon i cockpiten under en formidabel tropisk stjernehimmel.
Det er jammen mye tau på her på båten» stod det skrevet i ansiktene til elevene
Vi får kontroll på skuta
Misool er den perfekte lekeplassen for å lære seg å seile. Masse småøyer beskytter området mot bølgene fra det åpne hav, og man har alltid et spennende mål innenfor et to- til tretimers seilvindu.
Det kjentes tydelig at gjengen ble mer og mer fortrolig med båten. Alle klarte fint å styre skuta i forhold til vinden, og manøvrene kunne gjennomføres uten at jeg som kaptein måtte påpeke hvert eneste «tau» som skulle dras i eller gis ut på. Kun reving av seil hadde vi ikke øvd noe særlig på ennå, altså redusering av seilareal dersom vinden øker kraftig. Imidlertid var det bare et tidsspørsmål før vi ble satt på prøve. Gjengen hadde blitt varm i trøya og frydet seg over rask fart, jeg var under dekk og smilte for meg selv over den gode stemningen ute ved roret. Plutselig mistet jeg fotfestet da et vindkast tok tak i båten og la oss et godt stykke på sida. Jeg sprang opp nedgangen og forventet å møte en blek skrekkslagen gjeng, ydmyket av naturens krefter, men da tok jeg feil. Med et bredt smil stod styrmannen til rors og følte seg nok litt som en Formel-1 fører mens resten av mannskapet lo og tilsynelatende nøt adrenalinrushet.
Her måtte det dessverre settes en stopper for moroa. Hjelpen var langt unna dersom noe skulle ryke, og selv om “Nora” i utgangspunktet er en solid regattaseiler var vi fortsatt fire måneder og mange tusen kilometer fra neste båtverft i Australia. Om vi skulle klare oss uten skader var vi nødt til å ta det pent. Selv om det ikke blåste mer enn rundt tjue knop i kastene, satte vi inn et rev i storseilet og bytta fra den store genoa’n til det mindre stagseilet.
Den store fordelen med situasjonen var at alle hadde fått ytterlige tillitt til båten samt en følelse for når det er på tide å redusere på seilene. Om noen få dager skulle vi sette kursen tilbake til Sorong for å handle, og deretter videre mot Papua Ny-Guinea. Før den tid hadde vi imidlertid to destinasjoner igjen på lista i Misool: Landsbyen Yellu Village og Geoparken Dapunlol.
Yellu – Vi er eksotiske
Yellu er en liten landsby på en enda mindre øy, ergo står mer enn halvparten av landsbyen på stylter i havet. Da vi seilte inn til landsbyen fikk vi tillatelse til å legge til ved brygga, men under forutsetning om at vi måtte flytte oss om ikke altfor lenge. Om et par timer skulle det komme en ferge og legge til her. Dette var gode nyheter siden det var nettopp denne ferga vi var kommet hit for. Yellu har ikke noe areal til landbruk, så alt av mat kommer med ferga og handelen gjøres på et livat marked på brygga som pågår en drøy times tid. Vi hadde gått tom for fersk frukt og grønt og håpet å kunne bruke markedet til å fylle opp våre egne lagre.
Før ferga kom hadde vi to timer på oss til å utforske denne spesielle landsbyen. Vi spaserte langs brygga, som samtidig var landsbyens hovedvei, og det tok ikke lang tid før vi ble oppdaget av landsbyens ungdom. Også her er hvite mennesker er et sjeldent syn, så resten av dagen ble vi fulgt av en livlig barnegjeng som tok oss i hånda og viste oss rundt på øya. Mens guttene la beslag på Magnus og fikk seg en ypperlig lekekamerat til tulle-slåsskamp, ble Mie veldig populær blant jentene som likte det blonde håret hennes.
På vår oppdagelsestur gjennom landsbyen kom vi forbi de typiske småbutikkene man finner overalt i Indonesia. Vi brukte anledningen til å kjøpe noen hjemmelaga småkaker og frityrstekte bananer, og da vi oppdaget en stor fryser fylt opp med brus og iste var vi slett ikke vanskelige å be.
Men leskedrikken kom med en bismak. Alt man kjøper er jo pakket i plast og dessverre mangler det et skikkelig system til å ta hånd om søpla. Det triste resultatet er at mye av plasten havner den maritime bakgården.
Da vi kom tilbake til båten skulle det bades! Men å oppdrive badetøy var det ingen som sløste bort tida på. Uten forvarsel stupte barna ut rett uti ikledd bukse, t-skjorte og hijab. Selvfølgelig måtte vi være med på moroa, og hev oss etter.
Når ferga endelig kom dukket også de voksne opp på kaia. Én gang i uka kommer båten med forsyninger, og nå gjaldt det å være raskt ute for å sikre seg de beste varene som så selges videre i butikkene på øya. Brygga var så full av mennesker at man knapt kunne skimte treplankene. Hvis man er ukomfortabel med menneskemengder så var dette slett ikke riktig sted å være. Jeg tilhører den gruppa som ikke er særlig glad i menneskemengder… Derfor fikk elevene beskjed om å kaste seg ut i en autentisk kulturopplevelse og kjøpe det de hadde lyst på av tomater, pockchoy, bananer, ingefær, hvitløk, tempeh og så videre.
Tilbake på båten, som nå lå ankret opp et stykke på utsiden av Yellu, lagde vi en deilig middag av ferske råvarer og hadde en lang prat om dagens opplevelser. Det som satt mest spor var et møte med en dame i gata, som tilbød seg å sende med oss et av barna sine. Om dette var en spøk basert på den skrattende barneflokken rundt oss, eller om hun faktisk prøvde å sikre én av sine små en lysere økonomisk framtid, vites ikke.
Dapunlol – En labyrint
Det var på tide å vende baugen mot nye horisonter. Elevene hadde fått kontroll over båten, alle systemene fungerte som de skulle, og vi hadde bevist at vi ville fungere som mannskap. Før vi skulle forlate Misool hadde vi imidlertid ett mål igjen: Geoparken Dapunlol. Mange av øyene i områdene består av karststein, det vil si kalkstein fra gamle korallrev o.l. Vann fra nedbør og havet har over tid formet det myke materiale og skapt et dramatisk og vidunderlig landskap. Hundrevis av småøyer, uthulet av grotter, danner en labyrint som er verdens beste lekeplass for snorkling, padleturer med sup’en og oppdagelsesturer med jolla.
Å ankre opp her var igjen litt av en utfordring. Øyene er ganske bratte og veggene stuper rett ned i det 30 meter dype vannet. Det var nettopp dette vi hadde kjøpt de lange nylontauene til, som vi hadde brukt til ankring på rangerstasjonen. Elevene ble sendt ut med jolla, der de festa tauene til et lite tre i fjellveggen. Voila, straks lå vi like trygt som om vi skulle vært i havn. Forskjellen var at vi lå midt i et eventyrlandskap som vi hadde helt for oss selv og kunne bruke to hele dager på å utforske. Vi oppdaget grotter store nok til å kjøre inn med jolla mens flaggermusene sirklet rundt hodene våre, og en utsiktsplattform med panorama over hele området. Og til slutt en vegg full av gamle malerier – så gamle at et nytt lag av stein hadde begynte å legge seg over bildene av fisker, hender, mennesker og rare farkoster.
Etter to netter i Dapunlol var det på tide å ta farvel med Misool. Vi pakket sammen, satte jolla på dekk, kveilet opp linene og satte kursen tilbake til Sorong.
Vemodige var vi imidlertid ikke. Eventyret hadde nettopp begynt.
