S/Y “Nora” koser seg. Foran baugen fosser sjøvannet mens vårt store fallskjermlignende genakkerseil drar henne framover i rekordfart. 8,5 knop. 9 – ja, innimellom viser plotteren over 10 knop. Bølgene rundt oss har begynt å få fine hvite skumtopper, et tegn på at vinden har økt og det egentlig er på tide å bytte til en litt mer konservativ seilføring. Men vi er på kappseilas og motstanderen er ingen ringere enn sola selv.
Vi nærmer oss Hermit-øyene i Papua Ny-Guinea, og for å komme inn i ringrevet som beskytter øyene er vi helt avhengige av dagslys. Vi har knapt ti nautiske mil igjen til innseilingen, men sola er allerede på hell… Det er bare å holde tunga rett i munnen, satse på at seilet vil holde, og nyte rekordfarten.
Etter en time berger vi seilene, får på motoren og passerer inngangen til revet akkurat idet sola treffer horisonten. Femten minutter senere er det svarte natta og vi blir ikke lite overrasket når vi ser masse lys på én av øyene. Vi hadde forventet et øde sted med et par landsbyer hvor folk satt ved bålet, mens dette lignet mer på en liten by eller kanskje til og med et luksusresort? Vi ble en smule skuffet, men først og fremst glade for å ha kommet fram. Ankeret synker ned på 20 meter og vi unner oss et deilig bad i sjøen.
En liten hjemkomst
Neste morgenen fant vi fram kikkerten for å finne ut hva lysene var for noe. Åsen var dekket av masse brakker, og mellom brakkene marsjerte ungdommer ikledd gul-svarte uniformer med stø kurs mot toppen av øya og dagens flaggseremoni. Det hele så ut som en stor tropisk internatskole, men kunne det være noe sånt på en øy som lå langt ute i havet – over hundre nautiske mil fra neste by? Hvor kom i så fall alle elevene fra?
Svaret fikk pent vente. På sjøkartet fanget isteden en liten landsby på naboøya oppmerksomheten vår. Siden vårt Vanimo – vårt første møte med Papua Ny-Guinea hadde vært mildt sagt skuffende.
Mens vi sakte anløp landsbyen kom det oss straks en mann i møte – padlende i sin utriggerkano for å ønske oss velkommen og vise oss den beste ankringsplassen. En barneflokk hjalp oss med å dra jolla opp på stranda og jeg fikk nesten litt klump i halsen. I lufta lå lukta av salt, bål, blomster og svette fra alle de smilende mennesker rundt oss. Hytter laget av bambus og palmeblader dannet en malerisk liten landsby. Det hele minnet meg ekstremt om mitt og Linn Charlottes opphold på Vanuatu, og jeg fikk en spesiell følelse av å ha kommet hjem.
Etter å ha fått en omvisning i landsbyen, inkludert besøk i barneskolen, fikk vi vår neste store overraskelse. Mannen som tok oss imot ba oss om å skrive i gjesteboka. Ikke særlig spektakulært i seg selv, men da vi bladde gjennom så vi at også Infinity – seilskipet vi hadde mønstret på gjennom Nordvestpassagen – hadde gjestet landsbyen noen år før oss. Noen ganger er Stillehavet ganske lite.
Nå skulle vi ut på vår første pengeløse handletur. Vi var ute etter fersk frukt og grønt og kanskje noen egg. Vi hadde forberedt oss godt ved å handle litt ekstra olje, sukker, mel, ris og andre ting som bare kan handles i byen. Nå var det duket for en hyggelig runde på stranda der vi startet med å presentere det vi hadde å by på. Etter litt om og men ble vi presentert for forskjellige kurver av deilige frukter og grønnsaker til og med ferske egg. Byttehandelen var i gang.
På skolebenken i Stillehavet
Siden ankringen foran landsbyen var hakket for dyp og værbitt, bestemte vi oss for å seile tilbake til de «internat»-byen. Da vi kom i land ble vi møtt av en vaktmester og en hel gjeng ungdommer. Vi hadde rett i at det var en skole, og attpåtil var det provinsens sentrale “High School” med ca. 200 elever fra 7. til 10. trinn.
Etter å ha blitt ønsket hjertelig velkommen, ble vi straks invitert til volleyballkamp. Jeg, som er utdannet lærer, var særlig nysgjerrig på hvordan skolehverdagen så ut på denne paradisøya. Vi slo av en prat med én av lærerne og kom straks på den gode idéen at vi burde møte opp på skolen neste dag. Mannskapet mitt i rollen som elever fordelt på forskjellige klasser, og jeg som vikarlærer for syvende trinn.
Neste morgen, kl. 06:30: Sove ut får vi gjøre en annen gang, dagen begynner med felles frokost i matsalen ved daggry. Frokosten består av god porsjon hvit ris toppet av et par spiseskjeer tynn suppe som, nærmere bestemt litt utvannede nudler og boks-tunfisk. Dette viser seg å være både frokost og middag hver eneste dag. At ikke dette er særlig populært, skjønte vi siden vi straks får spørsmål av elever om ikke vi har noe spennende krydder eller hermetikk om bord. Etter frokost følger flaggheising og allsang av nasjonalsangen på øyas høyeste topp rett bak skolegården. Det var altså denne seremonien vi hadde vært vitne til gjennom kikkertgluggene dagen før.
Selve undervisningen minner veldig om slik man hører skolegangen gikk for seg på hjemlige trakter for rundt 150 år tilbake i tid. Når læreren kommer inn reiser elevene seg momentant for å hilse, før de lydig setter seg ned igjen. Så fyller læreren tavla til randen med tekst rett fra læreboka. Elevene får i oppgave å skrive ned teksten i kladdebøkene sine. Timen avsluttes med høytlesning av det som nettopp har blitt skrevet ned av både elever og lærer.
I lunsjtiden blir vi vitner til en episode som får oss til å tenke. Noen av de eldre elevene hadde visstnok tatt retten i egne hender og på et eller annet vis straffet noen yngre elever. Hendelsen er alvorlig nok til at rektoren nå samler hele skolen og holder en dundrende tale. «Å være på denne skolen er et privilegium og ikke noen selvfølge», tordner han. Elevene har værsågod å behandle hverandre med respekt, og om reglene ikke overholdes skal dette meldes til lærerne og ikke tas i egne hender.
«Dette er en skole og ikke noe fengsel!» avslutter han talen sin med. Vi kan ikke la være å tenke på kantinematen, som sannsynligvis er mye bedre i alle fengslene her hjemme. I tillegg har vi besøkt elever på rommene deres, som er intet annet enn noen mørke firemannsbrakker. Elevene sover i køyesenger, hvor mange ikke engang har madrass og ligger direkte på treplater. Under disse forholdene lever de et helt år i strekk. Familiene deres bor såpass langt ute på havet at turen bare kan tas én gang i året. I våre øyne ligner dette langt mer på et fengsel enn en skole.. Likevel er det stort sett latter og vennskap vi er vitne til, og både elevene og lærerne er åpenbart genuint stolte av å leve, lære og jobbe her.
STORM
Da Linn Charlotte og jeg for første gang møtte elevene våre en snøtung vinterdag på folkehøgskolen, spurte vi blant annet hvorfor de hadde lyst til å være med på en slik ekspedisjon. To av guttene kvitterte spontant: Vi har lyst å oppleve en storm!
Svaret mitt var: «Det har dere ikke!» Vi har opplevd en del heavy vær opp gjennom, og har ikke bare erfart at storm er utrolig slitsomt. Den kan påføre skader på båten så vel som kroppen og i ytterste konsekvens være virkelig farlig. Til tross for mine forklaringer følte jeg at gutta likevel hadde adrenalinrushet og mestringsfølelsen i kjølvannet av en storm høyt på sin ønskeliste.
Da vi forlot Hermit Islands hadde gjengen for lengst blitt ganske drevne seilere. Også om natta var de i stand til å erkjenne en squall på avstand. Taktikken var å vekke meg i nok god tid til å reve seil samt overlate roret til meg et par timer til ting hadde roet seg. Dette var også planen den første natta da Torbjørn vekket meg rundt kl. 02:00. Bak båten og på den ellers så stjerneklare himmelen ruvet en svart vegg som hadde nærmet seg faretruende raskt den siste timen. Det var tydelig at vi ville få litt juling, så vi reduserte storseilettil andre rev, byttet Genoa-seilet med den mye mindre fokka, fant fram alle redningsvester og venta på vinden.
Og vind ble det. Det ble fort klart at vi denne gangen ikke ville bli ferdig i løpet av et par timer, og da sola gikk opp bak et blygrå skydekke hadde bølgene rundt oss allerede nådd et par-tre meter og begynt å bryte på toppen. Storseilet måtte tas ned enda et hakk og var nå på tredje rev. Likevel hadde vinden blitt så kraftig at vi lå på en gjennomsnittsfart mellom ni og ti knop. I 10-tiden ropte jeg for første gang: «HOLD FAST!» da en særlig stor bølge brøt over hekken på “Nora” og vi stod med vann nesten opp til knærne i cockpiten. Vi tok ned resten av storseilet og revet fokkseilet, “Nora” seilte nå med et absolutt minimum av seil og gjorde likevel godt over åtte knop.
Rundt lunsjtider roet vinden, som jeg tror lå på mellom 40 og 50 knop (20-25 m/s) i kastene, seg litegrann og jeg turte å overlate rattet til Einar – den tryggeste og mest rolige styrmannen i gruppa. Jeg hadde stått bak rattet i litt over ti timer og trengte desperat en pause. Den rolige perioden vi opplevde nå var sannsynligvis bare «øyet» på stormen og vi ville nok få oss en runde nummer to på ettermiddagen. Og ganske riktig..
Rundt klokka 17:00 hadde vi omsider kommet oss helskinnet gjennom baksiden av stormen også. Etter havet begynte å roe seg og vi var trygge på at ingen flere bølge-skyllebøtter ville finne veien inn i cockpit, begynte frivakta begynte å lage middag. Vi hadde mestret en ekte storm.
Dagen etter kom den neste svarte skya krypende innover oss. Jeg ble glad over å se hvor rutinert mannskapet begynte å klargjøre seg selv og båten til enda en runde med mye vind – uten tegn til redsel. Men da gutta med storm på bucketlista ble spurt om ikke de gleder seg over enda nytt stormvarsel, svarte de likevel: «Nei, det holdt med én gang!» Dette må ha værgudene ha fått med seg. Denne gangen slapp vi med en helt vanlig squall, som ertet oss med 30 knops (15m/s) vind i «normerte» to timer.
En liten syden-ferie på turen
Vårt neste mål er Kavjeng, en liten by på den ytterste nordvestspissen av New Ireland, én av Bismarchsjøens største øyer. Vi hadde hørt at det fantes et resort her, hvor vi ville ha muligheten til å fylle både diesel og vann. I tillegg gikk det rykter om at de hadde en aldri så liten grillbuffet på torsdager. Og sannelig – tilfeldighetene ville ha det at vi nådde Kavjeng på en torsdag ettermiddag. Allerede under innseilingen kontaktet jeg resorten via WhatsApp for å høre om de i det hele tatt hadde åpent, og om vi i så fall kunne bestille 7 plasser (mange steder gikk konkurs under pandemien).
JA – vi var varmt velkomne til bords, og de siste to timene før vi ankret opp var temaet om bord den deilige maten og den kalde ølen vi skulle få oss om bare noen få timer. Vi følte at vi fortjente en liten fest siden vi hadde kommet oss helskinnet gjennom vår første storm. I tillegg var vi halvveis på turen og ikke minst hadde Thorbjørn hatt bursdag bare noen dager før.
Jeg kjente på en smule med dårlig samvittighet. Vi var jo tross alt på ekspedisjon, og nå skulle vi på et resort? Bidra til og kose oss med masseturisme? Betenkelighetene forsvant raskt da vi satt føttene i land. Hjertet av resorten var en restaurant som var plassert på hvit korallsand. Et stort palmetak bød på skygge mens en deilig bris pustet gjennom fasilitetene. Stolpene var pyntet med hvalbein, skilpaddeskjell og krokodillehoder, og på stranda lå til og med et helt hvalskjelett. Som prikken over i’en stod det et gammelt piano i et hjørne med en like gammel gitar lent mot seg. Det var tydelig at dette ikke var noe typisk turiststed, her hadde noen bygget sin drøm.
Festen som følget skal få lov til å utspille seg i leserens fantasi. Bare så mye: Vi gjorde rikelig bruk av både piano, gitar, grillbufe og baren og resten av gjestene, som var stort sett i 50-års alderen, snakket nok om oss i noen dager framover, men alltid med et smil om munnen. Vi kom nok som en frisk pust inn i den litt bedagelige stemningen som ellers hersket i resorten.
Oppholdet i Kavjeng ble ekspedisjonens lille «miniferie». Vi fant ut at det var masse å se på i området og ble her i nærmere en uke. Vi hadde alle sammen blitt ganske drevne i å fridykke og ble kjempeglade da vi hørte at det fantes et stort japansk skipsvrak på bare tolv meters dybde ikke langt fra resorten. Vi hadde blitt gode venner med de ansatte på resorten og fikk forhandlet en bra pris på en motorbåt med skipper som skulle ta oss med til vraket.
Vraket lå i krystallklart vann og var en fryd å utforske, siden den var ganske så intakt. Grunnen er at det ikke er fullt så gammelt som vi først trudde. Skipet, en stor fisketråler, sank på slutten av 50-tallet mens de fleste andre vrak, som det finnes mange av i området, stammer fra 2. Verdenskrig. I det hele tatt bar området tydelige arr etter WW2. På en liten øy rett ved resorten står det igjen flere store kanoner og en rekke bunkeranlegg. Akkurat som noen uker før på Biak, får vi ordentlig gåsehud ved tanken på hvor omfattende og katastrofal denne krigen har vært.
Da vi var ferdig med å utforske den japanske fisketråleren fortalte skipperen oss at det fantes et amerikansk flyvrak ikke langt vekk. Mon tro om vi ikke hadde lyst til å fridykke der også? Gjett om!
Flyvraket var mye skumlere. Sikten under vann var nedsatt og flyet, et gammelt amerikansk jagerfly fra WW2, lå på hele 15 meters dybde. Vi måtte altså dykke et godt stykke ned før deler av vraket plutselig dukket opp noen få meter foran dykkemaska. Det meste av flykroppen var intakt, og det var nesten så vi forventet oss å se skjelettet til piloten sittende igjen på pilotsetet.
Tilbake på land fikk vi høre at flyet styrtet under en mislykket landing og at piloten kom seg helskinnet ut av flyet før det sank til havets bunn. På én side la dette en demper på noe av dramatikken, samtidig ble jeg ganske lettet over at vi ikke lot oss fascinere av et nedskutt fly som mennesker har mistet livet i.
Eventyret fortsetter
Etter noen deilige dager på resorten begynte vi å kjenne at det fristet å komme oss videre. Noe også kalenderen bekreftet siden flyet fra Australia og hjem var booket og vi fortsatt hadde halve turen foran oss. På vår siste kveld kom vi i kontakt med en ansatt i baren. Huden hans var veldig mørk, også til melanesier å være. Et stort svart skjegg hvilte på brystkassa hans, og navnet var Adolf.
Denne delen av Papua Ny-Guinea har vært tysk koloni på slutten av 1800-tallet. Jeg er selv tysker og foran meg står en lokal mann i 40-årene – som deler sitt fornavn med den tyske diktatoren som bærer hovedansvaret for verdenskrigen man stadig blir minnet på i dette området. Et område som egentlig er et tropeparadis.
Adolf selv tok det hele veldig avslappet. Han og sjefen fortalte meg at han er så klart bevisst på sammenhengene men han er født med navnet og kan ikke noe for det. Han liker derimot å sette det hele på spissen og for noen gjester spiller han til og med en liten Hitlerparodi under matserveringen.
Jeg greide ikke å bli helt komfortabel med samtalen og etter hvert bytta vi heldigvis tema til våre videre seilplaner. Vi hadde bare en grov retning, men ingen konkrete destinasjoner og var alltid takknemlige for gode tips. «Da må dere besøke hjemøya mi!», utbrøt Adolf. «Der får dere se det ekte Papua Ny-Guinea, og om dere hilser fra meg får dere verdens beste mottagelse!»
Dette er typisk for alle reisene våre, som ofte blir til litt underveis. Plutselig får man et tips til steder, som man ville lett forgjeves etter både på Google Maps og i “Lonely Planet”.
Vi hadde vårt neste mål bak horisonten og en uke med fint vær foran oss. Vaktplanen ble satt opp, vi tok farvel med alle våre venner på resorten, fikk opp gennakeren og seilte av sted mot en knøttliten øygruppe med navn FENI.
