Norges havfrue #1

– Der skal jeg ta en svart kaffe med leder Ruben Oddekalv i Norges Miljøvernforbund. Etterpå er det møte med Fjellbris på Bergen Mediacity klokken 12, så en kaffe med styreleder Helen Sandsten i «Lei en biolog», og til slutt fest med noen gaming-venner.

Råkjørte som liten

Vi passerer Bergen Storsenter. Det er gult lys.

– Kjør på! Du rekker det, sier Pia.

Hun liker å være på farten.

– Det er tut og kjør. Jeg liker høyt tempo, ellers kjeder jeg vettet av meg. Hvis folk snakker for sakte klarer jeg ikke følge med.

Pia tok sin master i marin biodiversitet i Bergen og kjenner byen godt. Nå bor hun i Sarpsborg, hvor hun vokste opp. Det var der fascinasjonen for havet startet.

– Jeg var i båt allerede da jeg var to uker gammel, og kjørte jolle fra jeg var tre-fire år. Da jeg ble større hoppet jeg så mye i bølgene at styrekonsollen på jolla til brodern falt av! Jeg er vel det onde tunger ville kalt et fartssvin.

Foreldrene kjøpte en Uttern T55, og Pia fikk lov å kjøre den. Ikke lenge etter første tur falt vindskjermen av.

– Det var ikke min feil, altså. Det var produksjonsfeil, ler Pia og trekker pusten:

– Men jeg har ødelagt noen båter opp gjennom tidene, jeg må innrømme det.

Hodet først i veggen

Hennes aller største glede var å ligge time etter time på bryggekanten og kikket på livet under overflaten.

– Den bryggen var mitt fristed. Det å ligge på en flytebrygge og bare stirre på alt som finnes der nede under overflaten, sier Pia.

Fascinasjonen for livet i havet vokste seg større og større, og Pias hobby ble til yrke som marinbiolog. Hun har bachelor i generell biologi og master i marin biodiversitet fra Universitetet i Bergen. Hun underviste der i ti år og har også jobbet i fem år på Akvariet i Bergen og fem år som leirleder på Skjergardsheimen Leirstad, blant mye annet. I 2015 begynte hun å jobbe med et kjempeprosjekt i Oslo som tok mye krefter, og i 2017 sa det stopp.

– Jeg skulle ha fri fra jobb i seks uker og var på Helgelandskysten for kun å jobbe fysisk som tarehøster for The Northern Company. Da det tikket inn jobbmailer etter tre dager og jeg stadig fikk kjeft for å ikke svare gikk jeg til slutt fullstendig ned for telling. Hele nervesystemet mitt var frityrstekt, og hadde nok vært det lenge. Det var dråpen.

Pia ble deprimert og fikk ME-diagnosen. Siden den gang har hun bygget kroppen og sinnet opp igjen - sakte, men sikkert.

– Nå klarer jeg å gå opp trapper uten å ligge flatt i tre uker etterpå. Jeg klarer også å interagere med folk uten å bli fullstendig tom for energi, men jeg jobber fortsatt for å bli helt ferdig med det, sier Pia.

Fascinasjonen for havet

Vi er på vei mot Bryggen, og snart kommer et krevende filskifte. Jeg legger meg over i høyre felt utenfor Platou Sport, et helt riktig valg. Pia ser forbauset på meg.

– Bra jobbet, smiler hun, og vi fortsetter forbi Torgallmenningen på vår venstre side.

Jeg puster lettet ut og ser utover Byfjorden.

– Hva er det med havet som er så fascinerende?

– Jeg elsker alle de vakre, rare skapningene som finnes der! Ta blekksprutene for eksempel. De fascinerer meg helt vilt mye! De er smarte, leker og har personligheter.

Jeg legger meg over i venstre felt og kjører bortover Bryggen.

– Visste du at vi har selvlysende hai, verdens største kaldtvannskorallrev og Europas største tareskog i Norge? Og så nakensneglene da. De er så rare og finnes i alle regnbuens farger! Jeg visste ikke at de eksisterte før jeg startet på bacheloren min i biologi.

Det blir rødt lys. Jeg stopper opp. Pia ser på meg.

– Men ingen vet jo noe om alle de sinnsyke tingene som finnes i havet. Det synes jeg er spinnvilt. Stikk hodet under overflaten. Det er jækla mye gøy som finnes under en helt vanlig flytebrygge. Det er en snodig liten oase der, og du kan se pyntekrabber, kjempeslimorm, spøkelseskreps, skallus, kalkrørsmark, sjøpung og en hel haug med andre ting du antagelig aldri har hørt om før.. Dette burde vært pensum på barneskolen. 

Grønt lys.

– Kjør! sier Pia og ler.

– Og rur. Rur har verdens lengste penis målt opp mot egen kroppsstørrelse. Hvorfor er ikke det en del av naturfagsundervisningen? Du kan banne på at guttene i klassen hadde syntes det hadde vært spennende å høre om! 

Må sette grenser

Etter smellen i 2017 bygget Pia seg opp og fikk etter hvert energien tilbake. I 2019 startet hun formidlingsbyrået «Lei en biolog», som organiserer over 100 biologer til undervisning, foredrag og formidlingsoppdrag. I 2021 ga Pia ut boken Verden under vann, en populærvitenskapelig bok om livet i havet. Siden har hun holdt en rekke foredrag, undervist og gjort utallige intervjuer om havet og alle de nydelige, rare skapningene som bor der. Nå har hun akkurat begynt i ny jobb i selskapet Restorae, med å restaurere tareskogen i Nord-Norge. Men nå passer hun litt mer på at det ikke blir for mye. Pia har lært seg å si nei.

– Det er viktig å sette grenser, ellers blir det for mye, sier Pia.

Vi passerer Bryggen og kjører utover Sandviken.

– Er det ikke her et sted Norges Miljøvernforbund holder til? spør jeg.

– Jo, inn til venstre her, sier Pia.

– Upps, var det inn der ja...., sier jeg, og er kommet langt forbi Ruben Oddekalv som hoier på oss fra utsiden av kontorbygget. Pia smiler.

– Det går helt fint, sier hun.

Norskekysten trues

Inne hos Norges Miljøvernforbund dreier praten seg raskt inn på alt som står i spill langs norskekysten. Aktivitet som ødelegger havbunnen. Den ødeleggende lurven og havnespyet som sprer seg langs kysten som et slimteppe, kveler dyrene som bor der og blokker sollyset for tang og tare. Kråkebollene i nord som beiter ned tareskogen. Utbygging og nedbygging av strandsonen. Farlige utslipp fra industrien. Fjordene som er blitt mørkere på grunn av mye avrenning fra land og pigmenter fra jordsmonn.

– Vi er for opptatt av å putte en prislapp på alt mulig i havet for å kalle det verdifullt. Det fører til at vi enten snakker om de økologiske nøkkelartene, eller de økonomiske nøkkelartene våre som torsk, hummer, reker, krabber. Det vi spiser og som gir penger i kassen. Det vi glemmer da er at uten diversiteten rundt, så vil alt kollapse. Et sunt økosystem i naturen har mye diversitet, for det kommer endringer hele tiden og hvem vet hvilke arter som blir nøkkelarter i fremtiden når klimaet har endret seg? spør Pia retorisk.

Ta vare på havet

Til båtfolket har hun flere klare oppfordringer.

– Ikke dump kloakken i sjøen. Tøm heller septikktanken på land, eller langt ute til havs, men ikke inne i fjordene hvor det ikke er så stor vannutskifting. Ta også med søppelet hjem. Faen så mye dritt jeg finner under vann når jeg dykker. På populære steder er det helt sinnssykt. Jeg har funnet båtmotorer, sexleketøy, flasker, hårbørster og poser med søppel som bare er kastet i sjøen. Vi mennesker er ikke flinke å tenke på kysten vår som den ressursen den er. Vi bruker den som avfallsplass, sukker Pia.

Kunnskap handler om overlevelse

For Pia er dette mer enn et naturvernspørsmål. Det handler også om beredskap og sikkerhet i en urolig tid.

– I den geopolitiske situasjonen vi er i nå, så er det ikke utenkelig at vi må lære oss å bli mer selvforsynt. Det er ikke laksen som kommer til å redde oss i en krigssituasjon. Det er den kompetansen vi har til å sanke ting selv. Kysten har reddet oss i krisesituasjoner tidligere. Hvis vi dreper alt vi kan spise i vår egen bakhage kommer vi til å slite den dagen «shit hits the fan». Å ta vare på havet handler også om overlevelse, sier Pia ettertenksomt.

Vi takker for kaffen og setter oss i bilen.

– Ta til høyre, sier Pia. Mediacity next.

– Så hva foreslår du vi gjør? spør jeg.

– Gå ut og lek, ta baklengs salto og vær nysgjerrig! Hver gang du er på sjøen skal du komme hjem med minst fem nye ting du har lært.

Hun kaster seg ut av bilen og takker for turen.

– Gå ut og utforsk verden med alle sansene dine! Du må ikke bare sitte på flybridgen og drikke Chablis for å ha en fin dag.

Hun forsvinner mot Mediacity. Jeg blir sittende igjen i bilen og lurer på hva som egentlig finnes under bryggen jeg har gått forbi tusen ganger.