På toppen av dette kom fraktkostnadene, som forsåvidt ikke ga noen overraskelser.
Men fraktkostnadene hadde ikke ligget lengst fremme i pannebrasken da båten ble spekket. Paret var heller ikke villige til å trekke fra noe for å håndtere de 108. 000 kronene Heitmann skulle ha for frakt fra Sables d`Olonnes.
– Konklusjonen ble at vi skulle ta en uke ferie i mai, og seile den nye båten hjem fra Dunquerke selv, forteller Thomas, som meldte seg inn i KNS våren 2017 etter at han og kona fikk splittflagg i bryllupsgave.
Transport til Dunquerke kostet 38 000, så besparelsen ville være 70 000, minus utgifter knyttet til reise og tur. Totalt regnet vi med å spare ca. 50 000 på hjemseiling av den nye Jeanneauen.
Vinningen opp i spinningen
– Jeg kan like gjerne innrømme allerede nå at besparelsene ikke ble i nærheten av dette, forklarer 44-åringen, og begrunner feilvurderingen med at estimatet undervurderte nesten alle enkeltelementer knyttet til turen. Det var ikke tatt høyde for utstyr som man normalt ikke ville ha prioritert med den type seiling familien driver med til vanlig, men som er helt nødvendig på en tur som denne.
AIS, radarreflektor, skikkelig drivanker, MOB-teknologi som OLAS armbånd og app, redningsflåte – alle ting han sannsynligvis ville ha kjøpt etter hvert – måtte med på denne turen. Thomas understreker samtidig at han i ettertid er glad for å ha gjort disse innkjøpene, selv om faktum er at vinningen på hjemseiling gikk opp i spinningen hvis man ser på kostnadsbesparelse. Konklusjonen er derfor at hjemseiling bør ikke en gang vurderes dersom det er kostnadsbesparelse som er målet.
Planleggingen
Båten ble bestilt i august 2017, og antatt leveransetidspunkt var mai 2018. Planleggingen av turen begynte rundt november 2017, først med å invitere mannskap. Den opprinnelige listen besto av følgende:
Jack Hansen – min far som har seilt en del, men utelukkende innaskjærs på sørlandskysten og langs svenskekysten.
Torleif Nesheim – 50 års erfaring med seiling, inkludert atlanterhavskryssing i 34 fots seilbåt.
Peder Linge – seilerfaring, men hovedsakelig innaskjærs, og kan det som er verdt å kunne om duppedingser og teknologi. Han fikk fri fra jobben hos Seatronic for å være med, både for å yte god kundebehandling, men også fordi arbeidsgiveren mente det ville være en god erfaring og læringsmulighet for ham.
Torleif og Thomas deltok på Heitmanns hjemseilingskurs, og i etterkant av dette kurset møttes teamet til detaljplanlegging.
Ikke uventet hadde Torleif, som den desidert mest erfarne av mannskapet, allerede forberedt en del, og kom inn i møtet med helt klare tanker om hva slags utstyr hver og en måtte ha, og hva slags utstyr skipperen måtte ha i båten.
–Noe av dette føltes litt «over the top». For eksempel, en skikkelig vaierkutter dersom riggen skulle knekke, opplevdes som ikke særlig sannsynlig at vi skulle få bruk for. Men man vet aldri, og det er dumt å finne ut at man trenger den hvis man har ignorert anmodningen om å kjøpe en, resonnerer den ferske Sun Odyssey 419-eieren.
På planleggingsmøtet ble det også diskutert rute og etapper. Det ble raskt bestemt at de skulle velge å seile gjennom Kielerkanalen, og ikke på vestsiden av Danmark. Vestsiden av Danmark hadde spart oss en del tid, men samtidig mente jeg at det ville være mer interessant å utforske Lillebelt.
– Sannsynligheten for at familien kommer til å seile på vestsiden av Danmark i fremtiden er liten, men det kan godt hende vi seiler nedover langs Lillebelt, og da er det fint å ha vært der før, sier han og fortsetter:
Viktig erkjennelse og nye planer
En viktig erkjennelse dukket opp da de plottet ruten og estimerte tidsbruk; at de måtte belage seg på natteseilas. Denne erkjennelsen var viktig, fordi den førte til en ny erkjennelse: Det var bare Torleif som hadde erfaring nok til å sikre en trygg natteseilas på ukjent hav. Det betydde at mannskapet på den nye båten i realiteten kun hadde ett vaktteam som kunne seile om natten.
– Og, slik kan man jo ikke ha det. Så konklusjonen ble at vi rekrutterte en person til, Torleifs venn Henrik Wichmann fra Danmark, en meget erfaren seiler med turer rundt Island og Svalbard under beltet, sier skipperen.
Dette teamet – Jack, Torleif, Henrik, Peder og Thomas ankom Brussel i 19-tiden onsdag 16. mai. de hadde leid en Volvo stasjonsvogn, men allerede da de så oppakningen på Gardermoen innså gjengen at bilen ville bli for liten. Så første endring fra planen kom allerede da de hentet leiebilen og ba om å få en 9-seter.
– Heldigvis fikk vi det, og vi dro av gårde mot Dunquerke i en Fiat Ducato. Peder var kartleser via Google-appen, og loset oss trygt helt frem til ankomst Bleu Marine i Dunquerke klokken 22.15. Den siste timen hadde vi kontakt med en representant fra butikken, som møtte oss og ga oss nøkkelen til både båten og til porten, slik at vi kunne parkere bilen på bryggen, ca. 10 meter unna båten.
Første møte med båten
På dette tidspunktet var alle spisesteder i Dunquerke stengt, men vi fikk overtalt personalet på en fotballpub til å lage noen enkle sandwicher til oss. De smakte ikke noe særlig, men det ga i hvert fall jeg blaffen i.
– Jeg tenkte mest på følelsen av å ha kjørt til Bleu Marine, sett en vakker ny Jeanneau ligge longside i havnen, og ha tenkt «Er det... Er det den? Visst faen er det den! Det der. Er vår. Båt!».
Thomas og mannskapet kom ned på kvelden den 16. mai, og forlot ikke Dunquerke før ettermiddagen den 18. mai. I mellomtiden hadde de gått igjennom båten med representanter for Bleu Marine, forøvrig en gjennomgang som de syntes føltes litt overflatisk. Representanten var en hyggelig jente i midten av 20-årene, som riktignok hadde nok av seilerfaring, men som ikke var spesielt kunnskapsrik når det gjaldt akkurat denne båten Til syvende og sist skulle det vise seg at dette ikke hadde noen praktisk betydning. Thomas har ikke funnet noe galt med båten, hverken på hjemturen eller i tiden etterpå sammen med familien. Kartbrikkene kom først på formiddagen den 18. mai, men ettersom hjemseilermannskapet ikke hadde planer om å reise før det uansett skapte ikke dette noen problemer.
Tiden i Dunquerke ble også brukt til å kjøpe inn utstyr. Redningsflåte, nødbluss, tauverk utover det som kom med båten, pluss noe mer utstyr ble kjøpt på Bleu Marine. Mat, kjøkkenutstyr og liknende ble kjøpt inn på Carrefour. Utstyr som var med fra Norge ble montert, blant annet en radareflektor som Torleif måtte opp i masten for å montere.
– Turen hjem tok lenger tid enn jeg hadde forventet. Vi måtte virkelig stå på for å rekke hjem til søndag den 27. mai og jobb mandag morgen. Noe av dette skyldtes at det var litt lengre enn jeg hadde regnet med, men noe skyldtes også valg vi tok underveis, bedyrer eieren.
Thomas Hansen konkluderer: Var det verdt det?
Å hente ny båt i utlandet er en spesiell opplevelse. Hvis man ikke lar seg affisere av slike ting, for eksempel fordi man har et uemosjonelt forhold til båten («det er jo bare båt»), er det ikke noe poeng i å hente den selv. Som sagt innledningsvis er det ikke mye å hente i form av kostnadsbesparelser. Men for meg var dette en stor greie. For noen år siden hadde jeg ikke trodd at vi skulle være i en slik situasjon nå. Dette båtkjøpet reflekterer langsiktig, standhaftig, målrettet sparing og knallhard prioritering. Det er en drøm som går i oppfyllelse – og for meg var det noe høytidelig ved å gå om bord første gang, sammen med min far, i vår splitter nye seilbåt.
Turen var slitsom, men jeg sitter igjen med bare gode minner. Dette er det ikke noe automatikk i. Vi var relativt heldige med været, selv om det var kaldt og motvind stort sett hele veien. Selv under slike forhold kunne denne turen vært ubehagelig. Den ble ikke det fordi vi var godt forberedt. Vi hadde mannskap som visste hvordan man forbereder seg til en slik tur. Vi visste hvordan vi skulle regne oss frem tid gunstig strømforhold, og traff stort sett veldig godt. Bommer man på dette blir det fort en helt annen tur enn man hadde tenkt seg
Vi hadde utstyr som gjorde at vi kunne ha taklet det meste. AIS, kraftig radarreflektor, MOB-armbånd til alle, drivanker, sikkerhetsliner på dekk, nødpeilersender, to håndholdte VHFer, tre pad-er med Navionics i tillegg til båtens plotter, hodelykter og kraftig søkelys ved MOB, overdimensjonert redningsflåte, verktøy for det meste og mer enn nok av alt annet, inkludert drivstoff og mat/drikke. Vi tok konservative valg, og kjørte ikke mannskapet for hardt i begynnelsen – fra et tidsperspektiv var det for eksempel fristende å droppe West Terschelling og Borkum, og heller gå rett til Helgoland fra Ijmuiden. Dette lar seg gjøre, men det var viktig ikke å brenne alt kruttet med én gang. Det er fortsatt langt igjen når man kommer ut av Kielerkanalen, og for oss var det viktig med en god, og ikke altfor slitsom, start på turen.
