– En populær familiesnekke

Fin dekksløsning

Skarpnes 30 ble berømmet for sin fine dekksløsning. Det ble faktisk påpekt at dollbordet nesten var i bredeste laget – og at det var mulig å gå rundt hele båten med kalesjen oppe. Det var en luksus som ikke mange båtbyggere hadde tillatt seg tidligere. Og av sikkerhetsmessig karakter var det positivt at pulpitten, som hadde åpning i baugen, er høy og ført helt bak til vindskjermen. På hyttetaket og under vindskjermen er det håndrekker på begge sider, og båten ble levert med akterpulpitt som ekstrautstyr rundt akterkabinen.

Sklisikringen på dekket og dollbordet var bra da båten var ny, mens det etter mange års slitasje ikke lenger har samme effekt – og er en av de oppgavene en ny eier bør gjøre noe med etter hvert. Ellers er badeplattformen, som er laget av rør med teakribber, plassert så høyt over vannet at man ikke blir våt på beina når man for eksempel skal ta opp ankeret. Badeleideren har tilstrekkelig lengde og kan utløses av en person som ligger i vannet.

Forut har båten en stor ankerbrønn, men åpningen er i minste laget. Den samme luken brukes akter, men her er selve brønnen betydelig mindre. På styrbord side er det en stor brønn som kan brukes til tauverk, fiskeutstyr eller liknende. Men det er et stort minus at båten ikke har stuveplass til annet enn paraplydregger. Mange har derfor rigget seg til med egne beslag for et solid anker på badeplattformen, eller montert en velegnet kasse for ankeret.

Stor cockpit og mye uteplass

Uteplassen i Skarpnes 30 er det ingen ting å utsette på. Her er det mye plass som familien kan boltre seg på. Det ble lagt vekt på sikkerhet og komfort, derfor registrerte man med forundring flere skarpe kanter og hjørner i cockpiten. En løstliggende plate som stakk et godt stykke ut over den ene sittebenken i cockpiten, og en leider som kunne «hoppe» ut av stilling, kunne skape farlige situasjoner ombord. Disse punktene ble på senere modeller utbedret.

Innredningen i cockpit er ellers meget brukervennlig. Selv når både byssa og bordet er i bruk, kan man bevege seg uhindret frem og tilbake i båten. Det er også positivt at det er tre seter i fartsretningen.

Stuveplassen i cockpiten er begrenset. Det meste går med til mat- og bysseutstyr. Den lille stuveplassen som finnes, er i den ene sittebenken og under dørken på begge sider av motoren. I tillegg er det også et lite skap bak leideren på babord side. 

Bordet i cockpiten er todelt og henger på skottet på styrbord side. Det er støtt og pålitelig. Felles bordet ut i full størrelse, blir det imidlertid svært vaklevorent, fordi den ytre platen bare støttes opp av to små aluminiumskinner. Sittekomforten rundt bordet er brukbar. Som standard ble båten levert med brun kalesje, og den ga et litt dystert preg i cockpiten – hvor det ikke var mer enn ett lyspunkt.

Romslig salong

En lys og vennlig salong finner man under dekk. Innredningen er tradisjonell, men skroglengden og bredden gir en åpen og brukervennlig løsning. I salongen kan seks personer innta en bedre middag ved det stødige bordet – men sittekomforten kunne vært bedre. Salongen omgjøres til soveplass ved at bordet senkes, og ryggputene brukes som madrass. Følgelig slipper man løse puter som skal stues vekk hver eneste morgen.

Stuveplassen i salongen er meget god. Ved nedgangen fra cockpit står det et stort skap. Bak ryggputene er det god plass til småting, og fremme i baugen har man plass til sengetøy, en åpen hygge hvor det er plass til TV’n – og hvor man finner to store skap. Under benken er det også stuveplass, med hengslede luker.

Akterkabinen er en ren soveplass, men kan selvfølgelig fungere som «barnerom» for de aller yngste besetningsmedlemmene. Høyden mellom dekk og dørk er ikke mer enn 1,3 meter, og stuveplassen er også her nokså begrenset. Ved hjelp av platen som brukes i akterbenken i cockpiten, kan man gjøre om hele rommet til en stor køye som måler 1,1 x 2,1 meter. I tillegg har man en køye langskips som er ca. 1,6 meter lang. I akterkabinen er det plass til to voksne og ett eller to små barn.

Bysse

Byssa er plassert på babord side. Anretningsplass får man ved å vippe frem førersetet og platen over vasken. Da blir plassen veldig god. Arbeidshøyden, 75 cm, er i laveste laget, men den er bra når man tar plasseringen av byssa i betraktning.

I selve bysseseksjonen er det skap med en hylle og tre skuffer. I bakkant av byssa har man plass til glass og tallerkener, mens kokekar og panner må plasseres i rommet i forkant av passasjersetet. Her burde det ha vært en skuff. Kjøleskapet på 80 liter var standardutstyr, og er vel i dag i mange tilfeller byttet ut med skap som har bedre plass og som bruker mindre strøm.

Kokeapparatet står i en rustfri «kasse» som henger sammen med en stor oppvaskkum. Renhold av byssa byr ikke på problemer. Varmtvann var ikke standardutstyr den gang båten ble levert, men det er nok også i stor grad innlagt i de fleste båtene etter hvert.

Toalett

Toalettet ombord i Skarpnes 30 er rommelig og skikkelig utstyrt. Her er det montert et marinetoalett som tåler å bli brukt. Septiktanken er plassert under en av benkene i salongen. Her finner man også pumpen som skal til for å tømme tanken. Høyden mellom dekk og dørk er 180 cm, og det er tilstrekkelig. Skottene er i teak, og på dørken ligger det et løst teppe. Det mangler imidlertid en terskel ut mot salongen, og skottet mot salongen er ikke tett i «vindushøyde». Ventilasjonen, en liten stengbar ventil, er heller ikke så god at vond lukt forsvinner fort.

Motorvalg

Standard motorvalg var Volvo Penta MD 31A, 62 hk – eller en Yanmar 41-HTE, 135 hk, Med den største motoren oppnår båten rundt 20 knop.

Motorinstallasjonen er ryddig og fagmessig utført, og det er lett å komme til alle servicepunktene. Dieseltankene er gjemt bort under innredningen. For å komme til mannhullet må man fjerne kjøleskapet, og er altså en smule tungvint plassert. Både dieseltanken og vanntanken er i plast, og støpt fast til skroget, slik at de nærmest står i kasser. Hvis båtbyggeren virkelig hadde plassert tankene i kasser, hadde det hatt noe for seg. Det er imidlertid ikke noen god løsning å plaste fast tankene, siden glassfiberen etter en stund kan slippe taket i tankene.

På tross av forholdsvis tynn lydisolering i motorrommet, og på tross av at det ikke var montert en fleksibel mellom motoren og akslingen, støyer ikke Skarpnes 30 spesielt mye. Vi antar at det skyldes at man har vært omhyggelig med å velge en velbalansert propell, laget nok rom mellom skroget og propellbladene, samt rettet motoren og akselen skikkelig opp.

Tekniske installasjoner

Kjøper du en Skarpnes 30 fra slutten av 80-årene, skal du være spesielt oppmerksom på det elektriske anlegget. Dette er ett av de områdene båtprodusenten i utgangspunktet kunne gjort en bedre jobb. Ladekabelen burde ha vært i 16 kvadrat i stedet for 10. Spenningstapet i kabelen gjorde at ladespenningen lå et godt stykke under 14,4 volt – som må til for at batteriene skal bli fulladet. Kablene var også for dårlig klamret, og to batterier – hver på 105 Ah – er i snaueste laget når båten har både kjøleskap og varmeapparat. Mange har senere montert et tredje batteri, og solsellepanel er stadig oftere tatt i bruk.

Skarpnes brukte solide slanger både til vann og septik. Båten var utstyrt med manuell lensepumpe plassert i motorrommet, og et enkelt 2 kilos brannslukningsapparat. Bryter-panelet, med to utvidelsesmuligheter, kom fra Agder Produkter. Det var vanskelig å komme til baksiden av panelet.

Manøvrering og sjøegenskaper

Skarpnes 30 har en spesiell skrogform. Under vannlinjen er bunnen helt flat med en markert kjøl. I tillegg er bunnflaten buet svakt opp på midten. Akter har skroget en stor bæreflate, noe som gjør at det ikke er behov for slike store, utenpåhengte trimplan som så mange andre halvplanende var utstyrt med på den tiden.

På full fart reiste baugen seg en del, uten at det virket sjenerende. I motsjø blir båten ekstremt våt, og det skal ikke mye sjø til før man har sprut i cockpiten. Det virker som om den flate bunnen slår sjøen opp og ut. På grunn av den forholdsvis runde formen i overvannskroget, driver vannet rett og slett inn over cockpiten.

Ser man bort fra spruten, går skroget godt i sjøen. Man må imidlertid være forberedt på litt rulling i sidesjø, mens kursstabiliteten er god så lenge man ikke kjører over 18 knop. Med Yanmar-motoren på 135 hk og lite vekt ombord kan man få båten opp i 20 knop. Skroget har da løftet seg så mye ut av vannet at det må begynne å balansere på kjølen. Men det er umulig, og båten blir derfor i ekstrem grad påvirket av rorutslag og vektforskyvninger om-bord.

Manøvrering i sakte fart er uproblematisk. Båten påvirkes i liten grad av sidevind, og en merker nesten ingen dreievirkning (kavitasjon) fra propellen. Ved bakking er rorvirkningen liten, men den er meget god når man kjører fremover. Det er mulig å snu båten selv i meget trange farvann hvis man bruker gir, gass og ror riktig. Førerposisjonen er god. Man sitter bra og har godt sikt rund baut. Instrumentene er lette å lese av. Foran instrumentpanelet er det plass til båtsportkart.