Med gummibåt i kjølvannet av de svenske vikingene - i Østerled

Vi startet opp ved campingplassen Smedjebacken. Med campingvogner og discomusikk rundt oss, gjorde vi oss klare med mange kommentarer og nysgjerrige spørsmål. Sånne «norrbaggere» var ikke vanlig kost her. Her ville vi ikke være lenger enn nødvendig, så vi kom oss utpå Norra Barken - og det ble slik vi hadde drømt om. Vi fant en hytte ved Söderbärke, og dagen etter, på Åmänningen, skulle vi få oppleve akkurat slikt vi hadde drømt om hele året. (Se vidunderlig bilde her!)

Vi ble møtt av unge hyggelige blågul-kledte slusevakter, som aldri hadde fått servert høylytt sang som gjallet nede i de trange sluseportene på svorsk og med ekko: "Jag trivs best i öppna landskap". Dette ble kommentert på avslutningsfesten deres rundt bålet, fikk vi vite senere. Bare hyggelig å legge igjen et godt «visittkort», midt mellom de små åpningene i de store skogene på vei sørover.

Nettopp her lå utfordringen vår: En lite brukt kanal, slusevakter som ventet på oss, litt utenfor vanlig ferietid, og altså helt alene med et tidsskjema som måtte klaffe. Å være ensom på disse vidunderlige innsjøene og trange kanalene, er nettopp en av grunnene til toktene våre. Men det skapte denne gangen også en utfordring for oss som vi ikke likte noe særlig; å ha en spesiell tid vi måtte holde. Hvis vi ikke greide å være på en gitt sluse til en gitt tid - så måtte vi vente ett døgn på neste mulighet til å komme videre.

Det viste seg å ikke være ideelt for oss, på vei til Birka vikingsentrum, langt øst på Mälaren. 

Tredje døgnet på kanalen, våknet vi til tykkeste morgentåken - og vi kunne ikke bevege oss ut med Zodiac'en på innsjøen Barken. Dermed måtte vi avblåse det avtalte tidspunktet ved slusene. Vente ett døgn, var ikke aktuelt. Vi pakket sammen, og tok avgjørelsen med å avblåse slusene - og forflyttet oss ned til Mälaren.

Ved Stallarholmen og åpent farvann, fikk vi den friheten vi både trengte og ville ha. 

Det er lite som kan måle seg med den frihetsfølelsen og gleden i å sitte på kanten av Zodiac'en, med blikkstille sjø, båt i plan i opptil 20 knop, sol, og en sitring i kroppen over hva som venter rundt neste øy, holme og sving. Øyeblikk som sitter i resten av livet, mens naturen danser rundt oss som om den vil vise seg fram på sitt beste. Diamanter og smaragder på overflaten, i bølgene og på himmelen. Nye horisonter og utsikter som forandrer seg til enhver tid.

På vei øst mot "vikingsentrum" Birka, et sted vi hadde gledet oss til i lang tid. Det var her de svenske vikingene hadde hovedstaden sin for over tusen år siden, på denne flotte øya; der de planla tokter i Østersjøen, og sørover på de russiske elvene. Her foregikk handel og forhandlinger - midt uti Mälaren - slik at det var vanskelig for en fiende å komme seg dit usett.

Birka innfridde, selv om det ble litt rart med kostymekledde polakker som er innleid for å servere Vikinglapskaus og "mjød". Men det var mye annet å se; utstillinger, båter, hus og brygger slik det "var". Bare det å vite at det var her, akkurat her, det skjedde, var en opplevelse i seg selv. 

Vi hadde nådd det vi ville for denne gangen; så langt øst at vi kunne se drabantbyene i Stockholm. 

For første gang vendte vi "skuta" vestover - tilbake mot Stallarholmen og mot en flott ettermiddagssol. Vi måtte selvsagt ta en god omvei; vi ville jo ikke tilbake for fort heller. Igjen var vi målløse, mette på inntrykk, indre ro og lykke. Det blir ikke mye bedre.

Skogsmatrosen mønstret av, mens utstyret ble pakket inn i bilen - i påvente av neste utrolige tokt. Etter en ny høst, vinter og vår. Forhåpentligvis.