Prosjektet drives av en dyp lidenskap for kysthistorie og gir «oppdrift», en følelse av fellesskap
– Vi ser store muligheter i denne båten gjennom bruk, vedlikehold og kunnskapsformidling, den er et samlingspunkt og gir noen som trenger det en tur i skjærgården de ellers ikke ville fått, sier Sivert Follesø og Tormod Vallesverd, som bestemte seg for å overta båten for få år siden.
Fra Risør
Etter en forbilledlig kort prosess ble skipsskjøtet undertegnet av selger og bekreftet av Sjøfartsdirektoratet. Båten kostet én krone, eller som det står i skjøtet: «Kjøpesummen er oppgjort på omforent måte».
GREPAN JR er den siste fiskeskøyta med krysserhekk levert fra H. Gregersens Båtbyggeri i Risør i 1982. Den er kravellbygd med eikehud på furuspant og representerer et spesielt godt håndverk. Det er ingen garnering i rom og lugar, alle håndverksmessige detaljer som spant, knær, avstivere og skjærstokker trer tydelig fram og kan studeres på nært hold. Det er trenagler i alle spant.
Båter som denne på 42 fot ble brukt i sildefiske, drivgarnsfiske etter makrell, snurpefiske, pilking på revet, håbrannfiske og reketråling fra rundt 1930 og helt fram mot våre dager. Formålet med «Frithjof Nansens Venner» er å formidle muntlige tradisjoner fra disse fiskeriene og stelle pent med båten.
Møteplass
GREPAN JR er i usedvanlig god stand. Det henger sammen med at skøyta har hatt nøyaktige og pertentlige eiere som har passet på at slitasjen fra reketrålingen ikke ble altfor stor.
Ifølge Tormod var båten en del av det som gjerne ble omtalt som «Stillehavsflåten» som fisket ut fra Gjeving:
– De trålte for det meste bare når det var pent vær!
Båten og foreningen fungerer som en viktig møteplass for eldre fiskere og andre med interesse for kystmiljøet. Det er særlig viktig i en tid der fiskerinæringen er blitt mer industrialisert og slike tradisjonelle møteplasser forsvinner. Medlemmene i «Frithjof Nansens Venner» samles årlig til «fiskerimøte» der tradisjonene blir formidlet gjennom ressurspersoner som fiskere og båtbyggere, av og til er det med havforskere. På denne måten holder man liv i en viktig del av kysthistorien som ellers fort ville bli glemt. Foreningen drives av idealisme og dugnadsarbeid, ganske mye av begge deler.
Da skøyta skulle på land for å få en skikkelig overhaling i fjor, ble det liv på Høllebrygga i Søgne. En gigantisk kranbil med alt nødvendig utstyr og bemanning dukket opp. Det gjorde også medlemmer av foreningen. Ingen var uttrykkelig bedt om å hjelpe, folk bare kom for å ta et tak. Alle visste hva de skulle gjøre.
– Skøyta ble satt opp på brygga om morgenen og ut igjen morgenen etter, ferdig stoffet og malt, stråkjølen ble også fiksa, forteller Tormod.
– Prosjektet drives av en dyp lidenskap for kysthistorie og gir «oppdrift», en følelse av fellesskap og mening for alle som er med, supplerer Sivert.
