– Jeg har lært meg noen grep. Under en skjærgårdsleir som dette skrur jeg ned maskinen på halv fart. Jeg løper ikke, men går tvert imot langsommere. Og så er jeg jo trygg i rollen. Dette har jeg gjort siden 1985, smiler den utdannede barnehagelæreren fra 1969 mens hun gjør klar garnene som snart skal settes.
Verdens største teater
Gjennom førti år har flere tusen barn vært på skjærgårdsleir hos Wenche. Denne sommerhelgen er 11 barn og 8 voksne med.
– På det meste hadde jeg ni skjærgårdsleirer i løpet av én sommer! Det var utrolig moro. Mottoet mitt er at barn skal være i naturen og få bli glade i den. Alt vi har rundt oss her, er kulissene i verdens største teater. Tangen, fiskene og blomstene kan vi bruke i lek og læring.
Men hun merker at det er forskjell på mange barn i dag og barn på 80-tallet.
– På grunn av telefoner og andre forstyrrelser har mange barn i dag mistet litt av evnen til fantasi og lek, spesielt rollelek. Men akkurat denne gruppen som er her nå, synes jeg er fantastisk! Her er det rollelek og fantasi. Det er utrolig mye godt samspill mellom barna, sier Wenche.
Mushgroves Solstråleøy
En liten jolle settes på sjøen, og snart er den proppfull av barn. De som ikke kan ro, lærer det kjapt. De voksne står på land og ser på.
– Barn er annerledes ute enn inne. Spesielt barn som har ulike diagnoser, har det utrolig godt utendørs, fordi det er plass og ro der. Ingen avbrytelser, sier Wenche.
Snart er store og små på vei over til Solstråleøyen. Barna løper frem til hønsegården, og jaggu er det ikke fire egg som ligger og venter på oss. Oppslaget viser at ett egg koster fem kroner. Vipps, sekunder senere er eggene våre!
Solstråleøyen ble solgt til engelskmannen John Mushgrove i 1889, som anla et storslått hageanlegg og bygget et lite slott på øyen. Han bodde der med en 11 år gammel jente, Ada, i 17 år før de brått flyttet tilbake til England. Mange trodde den lille jenten var barnebarnet hans, men det stemmer ikke. De hadde ingen familiær relasjon. I 1906 gav Mushgrove Solstråleøyen til den da tre år gamle kronprins Olav, og øyen var i kongelig eie frem til 1992, da kong Harald gav den videre til Tysnes kommune. Det er en spesiell stemning på øyen.
Aktiv alderdom
Vi ror over sundet tilbake til Erleholmen i den lille jollen. For Wenche er det viktig å holde seg aktiv.
– Når jeg starter sesongen her på våren, er jeg pinnestiv når jeg skal opp og ned av jollen. Jeg hopper ikke ned i den, men etter én måned hopper jeg opp og ned i den lett som bare det! Man må holde seg i bevegelse, oppfordrer Wenche.
– Jeg støtter meg aldri med hendene når jeg skal reise meg opp fra sofaen. Uansett hvor stiv jeg er, må jeg jobbe meg opp! ler hun.
Garnene blir satt. Wenche vet hvor de gode stedene er. Hun har vært her på Erleholmen hver sommer i hele sitt liv, og nå bor hun her halve året. På øyen ligger hovedbygget, en rødmalt hytte med stor hage, og nede ved bryggen ligger et naust fra 1890.
– Jeg er kjempeheldig som har arvet denne øyen. Alle føler at de er i en boble her. Jeg er kry og glad for at andre kan oppleve dette.
Det å gi andre gode naturopplevelser er en motor for den spreke 80-åringen. Som ung var hun aktiv i fjellsportmiljøet på Vestlandet og besteg topper og tinder, krysset isbreer og utfordret seg selv.
– Jeg har alltid likt å gjøre ting som kiler i magen. Da jeg var yngre klatret jeg og gikk på bre. Jeg elsket å herje! På fjellet kiler det fortsatt i magen når jeg ser på fjelltoppene rundt meg. Da blir jeg sulten på gamle opplevelser, sier den gamle tindebestigeren.
Nå er sjøen blitt det viktigste, med roen og stillheten som følger. Misje i Øygarden er en av Wenches mange padlefavoritter.
– Jeg solgte en gammel lysekrone fra loftet og kjøpte meg kajakk for pengene. Nå elsker jeg å padle om morgenen, forteller Wenche og snakker videre om å bevege kroppen trutt og jevnt i hverdagen gjennom trening og tur.
Overnatting i naust
Kvelden er kommet, og Wenche samler barna til eventyrstund i gamlestuen. Vi voksne er ikke invitert, så hva eventyret handler om, er umulig å si. Men at det er en spennende historie, er det ingen tvil om, for Wenche fekter med armene, og barna har store øyne og sitter musestille rundt henne. Etterpå er det leggetid, og vi finner hver vår plass i det gamle naustet. Det er en laftet låve, bygget på gamlemåten, med lyseblå dør. I taket henger kajakken. Det er et lite kjøkken med kopper og kar, et titalls redningsvester og flere teiner. Barna elsker å være der, og snart sovner vi inn til bølgeskvulp bare noen meter fra oss.
Tidlig neste morgen er det en viktig jobb som venter. Fire garn skal trekkes!
Jeg er klar for ny skjærgårdsleir neste år!
– God morgen, er dere klare? spør Wenche med kaffekoppen i hånden. Skodden ligger lavt over Erleholmen, og det er trolsk stemning idet vi kjører utover mot staken, der det ene garnet er satt. Og jammen blir det ikke en spesiell fangst! Over ripen kommer en skate.
– Se på magen, den skal snart føde, roper Wenche. Tilbake på kaien blir det en ren redningsaksjon. Skaten må kjapt ut av garnet og tilbake i sjøen.
Barna følger nøye med når Wenche prøver å få den ut av garnet. Fødselen er allerede i gang! Halen til en av ungene stikker ut av moren. Wenche skynder seg langsomt.
– Kommer den til å overleve? undrer et av barna seg.
– Og hva med ungene? lurer en annen på. Vi stimler rundt, og ikke lenge etterpå legges skaten rolig ned i sjøen. Den og ungene er reddet!
På'an igjen!
Etter to hektiske, men fantastiske skjærgårdsdager på Erleholmen er det tid for hjemreise. Wenche skysser barn og voksne tilbake til bilene. En magisk helg er over. Wenche hadde egentlig tenkt at dette var siste året, at det ikke skulle bli flere helgesamlinger som dette. Hun er tross alt 80 og ville kanskje roe ned. Men nei, ikke ennå. Det er for mye moro og altfor givende til å gi seg nå.
Wenche ser utover hjemmet sitt med øyer, måker og skjærene hun kjenner så godt, trekker inn den friske sjøluften og klarer ikke å la være:
– Jeg er klar for ny skjærgårdsleir neste år!
