Så hvorfor denne lange og tilsynelatende meningsløse innledning når vi skal snakke om Pål Virik Nilsen?
Jo, fordi, om Pål ikke er en Tycoon som Sir Max, så har han en ganske så imponerende historie å fortelle fra sitt liv i store hastigheter på bøljan blå; 32 år med konkurranse i 28 land. Over 300 race i 12 ulike Offshore- og Rundbane-lasser. 41 forskjellige båter for 20 team. 1 Verdensmestertittel, 1 Nordisk mesterskap, 3 Norske mesterskap, 3 Australske mesterskap og 7 U.I.M medaljer i verdens- og europamesterskap innen offshore og rundbane. Ikke rart Pål utstråler en form for høflig og smilende selvtillit få kan matche, når det gjelder båtprat ihvertfall.
Dette er hva hans arbeidsgiver Redningsselskapet, som nå har glede av hans erfaring, skriver til hans to bøker:
Verdensmester Pål Virik Nilsen er en av verdens mest profilerte og erfarne utøvere i båtracing. Han har kjørt mer enn 300 race i 12 forskjellige klasser, for og med flere av verdens beste team både på rundbane og offshore.
Vi får starte med begynnelsen, har du alltid vært ved og på vannet?
– Ja, jeg er født i Tønsberg i 1974, det vil si egentlig i Sandefjord, men alle fra Sandefjord ble dengang født i Tønsberg for Sandefjord hadde ikke fødestue.
Og den første båten?
– Det var en Draco 8 fot med 3,5 hk. Den planet akkurat ikke! Jeg har alltid vært motorinteressert, og vurderte først motorsykkel, både Trial og Motocross, men det ble til at jeg sto mye og kikket inn i vinduene hos Leif Strømøy. Han var jo båtracinghelten her i Sandefjord. Så ble det til at jeg fikk komme inn og se, og selv lære å skru motorer. Jeg har faktisk fagbrev som motormekaniker fra Leif Strømøys verksted. Som om ikke det var nok var jeg kjæreste med hans datter Marit, racing-dronningen som ennå kjører aktivt i Formel 1, i fem år!
Men det ble ikke dere to?
– Nei, Marit begynte å kjøre et par år før meg i klasse V 15, jeg gikk rett inn i klasse T400 et par år senere. Så ville det seg slik etter hvert at vi begge kjørte som konkurrenter i samme klasse S 550. Men, konkurranseinstinktet var sterkt hos begge to, og under et race i Flosta lå begge an til å kunne få kongepokalen. Jeg ledet, men det endte med at vi crasjet i hverandre og pokalen gikk til en tredje part. Da ble kjæresteforholdet oppløst i depotet på stedet med omgående virkning, forteller Pål med et glimt i øyet.
Kjæresteliv er kanskje ikke så enkelt med en særlig aktiv båtsportutøver?
– Nei, det er nok riktig. Jeg «mistet» min første kone etter et lengre opphold i Australia hvor jeg kjørte Offshore 1 som profesjonell. Samtidig som vi kjørte full VM-serie. Med opptil 20-25 race i året ble det vel mye fokus på båtracing, så ekteskapet døde, og jeg tar skylden for det. Med min første kone har jeg to barn på 18 og 20 år fra den tiden, men jeg fant kjærligheten på ny og har ett barn på 8 år.
Men du har i hovedsak klart å leve av racingen i alle disse årene? Du må ha vært flink med PR og til å skaffe sponsorer?
– Ja, jeg jobbet mye med det. Lagde DVD om meg selv og racingen blant annet. Jeg fant en god modell, hvor sponsor gikk inn med penger til båt og utstyr, og jeg fikk lønn og bonuser. Når det gikk bra fikk faktisk sponsorene god valuta for sine penger, fordi vi etter en god sesong faktisk kunne selge båt og utstyr for mer enn de hadde kostet oss å kjøpe.
– Jeg har i hovedsak klart å leve av racingen. Både alle årene som amatør og i alle årene som profesjonell i Offshore 1. Jeg fikk kontrakt med Mare Magnum i to år, og vant VM i Sport 850, en litt hvassere klasse enn dagens Formel 4. Etter noen sesonger med rundbane gikk jeg gradvis over til Offshore. Etter tre sesonger i klasse 3B og 3C, ble det rett i klasse Offshore 1 for et Italiensk team. Jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne tenke meg å kjøre deres båt i Trondheim, da deres fører var blitt syk. Da hadde jeg ikke kjørt noe større enn 3C. Det endte med et crasj i 230 kilometer i timen og en helside i VG. Det crasjet kunne lett ha kostet meg livet. Så kjørte jeg for andre team, blant annet team Victory, før jeg ble ansatt som proff i Bjørn Rune Gjelstens team i 2007, og var med i hans teams båt nr. 2, forteller Pål Virik.
Det er skrevet bøker om Påls racing - rett og slett alt for mye og for teknisk å liste opp her for her for de uinnvidde.
Jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje vil sitte i en racerbåt igjen.
Så du har ikke hatt den vanlige familiesponsingen?
– Nei, min far har i alle år jobbet for Jotun og reist rundt i Europa og Asia for å bygge opp nye fabrikker. Fra tomtekjøp fram til ferdig produserende fabrikk. Han var også ellers mye på reise, men jeg lærte ihvertfall å bli selvstendig.
Men fire år i Australia?
– Ja, gjennom sporten her hjemme, blant annet i teamet til Bjørn Rune Gjelsten, fikk jeg et tilbud om å kjøre sammen med Tom Barry Cotter, og ble deretter ansatt i hans fars racingteam Maritimo. Bill Barry-Cotter er en styrtrik industrialist med båtsporten som hobby, og markedsføringsverktøy for flere av sine store bedrifter. Jeg ble tatt inn i familien som en sønn i huset. Med kone og barn også. Jeg ble tatt godt vare på.
Du har aldri kjørt i Key West eller Cowes Torquay?
– Nei, men jeg var og så racet på Key West for to år siden og planlegger en ny tur over i år.
Det var snakk om et norsk team også?
– Ja, men det er en utrolig historie, mest som et luftslott, og lot seg etter hvert ikke gjennomføre.
Så nå er - og blir du - her hos Redningsselskapet og holder i høyhastighetskurs, hvor mange har du kurset?
– Totalt ca. 700. Det har flatet ut litt. Jeg er fagansvarlig for fritidsbåt, deltar på og organiserer alle typer fritidsbåtkurs. Også litt politisk. Jeg sitter også i Sjøfartsdirektoratets sakkyndige råd.
Men nå har du satt strek for båtsporten? Hva om du får et svært godt tilbud?
– Jeg ser ikke bort fra at jeg kanskje vil sitte i en racebåt igjen. Det er et savn, og du mister også litt av identiteten din når du slutter å kjøre og forlater et slikt miljø.
Da jeg ringte deg var du på skitur den ene dagen, og skulle gå Holmenkollmarsjen uka etter?
– Ja, det blir mye skigåing og trening. Det er liksom mitt nye miljø nå. Neste helg er det Vasaloppet. De sa jo at Bjørn Rune Gjelsten var den første som tok med joggeskoa i Offshore i båten.
Så du trener mye?
– Ja, hver dag. Jeg fikk kreft for fem år siden, men er nå frisk. Den opplevelsen var dog et tankekors. Det sies også at den som er sunn i kroppen også blir det i hodet.
